Hva gjør du når du er så deppa at du ikke orker å leve livet lenger? Trekker inn i deg selv og lar en beverbamse ta over styringen?
The Beaver er fortellingen om en deprimert leketøyprodusent. Walter Black (Mel Gibson) har mistet troen på seg selv, og når kona i fortvilelse kaster ham på dør prøver han å ta sitt eget liv.
Dagen etter våkner han opp med en hånddukke formet som en bever på armen. Den stirrer ham inn i øynene og forteller ham at det er på tide å ta seg sammen.
Les også: Anmeldelse av Oslo, 31. august!
Gibson med sunn distanse
Heretter er det ikke lenger Walter, men beveren som har styringa. Gjennom beveren på hånden snakker Walter til seg selv og andre med en aksent klin lik Michael Caines.
For å ikke bli sperra inne på mentalsykehus deler han ut kort med informasjon om terapiprogrammet sitt, der hånddukken brukes for å distansere seg fra de mørke sidene av sitt eget sinn.
The Beaver er ikke en komedie, men første halvdel av filmen har et lystig preg som kler hadlingen godt. Jeg liker filmen og merkelig nok så liker jeg også Mel Gibson med rar australsk aksent.
Han snakker svært sjelden med sin egen stemme og distanserer seg dermed fra skuespilleren og personen Mel Gibson. Med tanke på all negativiteten rundt ham og hans store flauser de siste årene, så kan dette være en fordel.
Jeg glemte i alle fall alt om antisemmittisme, fyll og fanteri da jeg så filmen. Både Gibson, Jodie Foster, som både regisserer filmen og spiller kona, og resten av skuespillerensemblet gjør gode roller.
Les også: Anmeldelse av Mel Gibsons Edge of Darkness.
Lite troverdig
The Beaver er en rar, men varm fortelling om en dysfunksjonell familie. Likevel blir filmopplevelsen noe ødelagt av hvor lett folk godtar den voksne mannen som snakker med en dukke. Greit nok at familien støtter det han utgir for å være terapi, men at hele bedriften han jobber i elsker den sprø beveren er mindre troverdig. Det hele blir litt tåpelig.
Historien om sønnen Porter (Anton Yelchin), som er liveredd for å bli like deprimert og sprø som sin far er mer overbevisende. Hans frykt for å ende opp som faren skildres godt og jeg tror på hans frustrasjon over de tydelige likhetene han finner mellom dem.
Slik som Walter, snakker ikke heller Porter med sin egen stemme. Han tar betalt for å skrive oppgaver for elever på skolen sin og han er spesielt flink til å få teksten til å høres ut som den han skriver for.
Når han skal skrive avgangstale for skolens æreselev (Jennifer Lawrence), forelsker han seg i henne. Begge har følelser å stri med og det er en litt sår og fin historie som utspiller seg.
Les også: Sterk Lawrence i Winters Bone!
Dessverre klarer ikke regissør Jodie Foster å sy de to fortellingene sammen på en naturlig måte.
Sønnens og farens historie kunne nesten vært to forskjellige filmer og det ødelegger dynamikken i handlingen.
Smart comeback
The Beaver har sine gode øyeblikk og er alt i alt en koselig film, tross det alvorlige temaet. Filmen halter her og der, blant annet i tempoet, og bærer preg av at Jodie Foster ikke har den største erfaringen med regi.
Hun skal likevel ha kudos for at hun tar tak i depresjon som et viktig tema og forsøker å skildre hva det kan gjøre med en familie.
Mel Gibson på sin side gjør lurt i å skyve en bever fremfor seg når han nå er tilbake på filmlerretet. The Beaver er et helt greit comeback!
