Spill er den beste kunstformen vi har til å utfordre sansene våre. Kombinasjonen av bilder, lyd og interaktivitet finnes i andre kunstformer, men spill står i en spesiell posisjon.

Millioner av mennesker spiller spill, men det er sjeldent vi ser kunstlignende prosjekter nå ut til de store massene.

Vi, som mennekser, bruker former og konstraster til å se forskjell på en kopp og et glass. Vi bruker dette til å forstå de forskjellige objektene vi omgir oss med i hverdagen. Fargen på en blomst er ikke nødvendig for å kunne se at det er en blomst.

ANMELDELSE: Duke Nukem Forever

Uten form kan en tro at vi står igjen med en smørje av farger, uforståelige flytende farger som ikke henger sammen. Child of Eden (COE) utforsker vår evne til å oppfatte hvordan verdenen forandrer seg når vi møter noe vi ikke forstår.

I COE utforsker den japanske spilldesigneren Tetsuya Mizuguchi hvordan farge og bevegelse kan påvirke måten vi oppfatter informasjon.

Ikke redd for å tenke nytt

Mizuguchi er tidligere mest kjent for Rez og Lumines, og er derfor heller ikke redd for å tøye grenser i møte med teknologi.

COE er et musikkspill, men ikke av Guitar Hero-typen, ambient elektronika flyter ut av høytalerne akkompagniert av abstrake og fargesterke figurer.

Med Kinect- og Playstation Move-støtte får hver arm tilegnet et våpen. Venstre er en maskinpistol som du kan bruke til å få bort de enkleste av notene (eller fiendene om du vil) som fyller skjermen i takt med musikken.

Høyre hånd er forbeholdt en slags minekanon, hvor du fester bomber på alt du peker på – for så å detonere alt med en håndbevegelse.

Ditt valg av våpen påvirker også musikken du hører, i det du ødelegger en ‘note’ endres også musikken – akkurat her, litt likt Guitar Hero.

(anmeldelsen fortsetter under bildene, trykk på de for å se stor versjon)

Child of Eden. (Foto: Ubisoft)
'Is it a bird?'. (Foto: Ubisoft)
Child of Eden. (Foto: Ubisoft)
'Is it Superman?'. (Foto: Ubisoft)
Child of Eden. (Foto: Ubisoft)
'Is it a plane?'. (Foto: Ubisoft)
Child of Eden. (Foto: Ubisoft)
'No, it's Child of Eden'. (Foto: Ubisoft)
Mer enn fine farger?

Mizuguchi er på jakt etter en opplevelse som går forbi både film og spill, slik vi kjenner det i dag. Med en sterk forkjærlighet for abstrakte former, løsriver Mizuguchi spillopplevelsen fra tv-skjermen og blander den med lyden og kroppsbevegelsene til spilleren.

Kjernen i opplevelsen av spillet er med andre ord mer sammensatt enn for eksempel et skytespill der du sitter i sofaen.

Derfor bør du også være forbredt på å la tankene flyte, og bruke spillet til å koble ut den vanlige tankeprosessen i hodet ditt.

Syns du jeg skriver mye svada kan vi bare slå strek over alt jeg har skrevet over, være enige i at Child of Eden inneholder mange fine farger og si oss fornøyd med det.

Alle som spiller dette spillet vil få en unik opplevelse, og ikke alle vil like det de opplever. For meg er denne typen unike opplevelser interessante, og noen ganger fengende.

TOPP 5: Hjernetvisterfilmer

COE er på mange måter mer et kunsteksperiment enn et spill. Mizuguchi visker nok en gang ut grensene mellom spill og våre dagligdagse opplevelser i livene våre.

Har du spilt Child of Eden? Legg inn din mening under videoen, som også kanskje illustrerer mye av det jeg har skrevet i denne anmeldelsen.

Om SPILLET

Child of Eden

Hei! Les dette før du skriver en kommentar:
Vi vil gjerne ha engasjerte debattanter og setter pris på konstruktive bidrag til samtalen. Det er lov å være kritisk eller uenig, men hold deg til tema og vær saklig i dine begrunnelser (husk at det er lett å bli misforstått). Personangrep og trakassering er ikke greit - slike innlegg blir slettet. Vi vil også gjerne at du bruker ditt fulle navn når du kommenterer. Takk for dine bidrag, hilsen oss i P3 Filmpolitiet.