Helliger målet alltid middelet? Dette spørsmålet går som en knallrød tråd gjennom hele den tredje sesongen av spionserien Spooks.
Der de første to sesongene i stor grad er via til selve spionasjen, flyttes fokuset i tredje sesong opp et nivå – til et plan der det filosoferes rundt hvor langt man kan – og bør – gå for fedrelandets beste.
Så med mindre du er en paranoid konspirasjonsteoretiker kan ti nye timer med Spooks trygt anbefales.
Er det spenninga knytta til hvorvidt MI5 klarer å overliste slemminger som gjør at du liker Spooks? Slapp av, den er fortsatt tilstede i aller høyeste grad. Serieskaperne har bare utbrodert rollefigurenes tanker rundt det de faktisk driver med, noe som – godt støtta av flott skuespill og ikke-moraliserende moralfilosofering – funker finfint.
Anmeldt: Spooks S02
Godt, men alt for sent
Sesong tre starter der toeren slutter. Tom Quinn er lurt i en felle, og prøver desperat å bevise sin uskyld. At Quinn blir skrevet ut av serien tidlig i sesongen er ingen hemmelighet, han får ikke en gang være med på coverbildet.
Hvordan det skjer skal jeg ikke røpe, men de første par episodene er velskrevne, spennende, og gir lyst på mer.
Karakterutviklinga Quinn gjennomgår slår an tonen for hele sesongen. For hans del kommer den dessverre for sent til at rollefiguren blir savna i noe særlig grad, men flere av de andre karakterene følger hans eksempel og blir mer levende og menneskelige iløpet av de ti episodene.
Anmeldt: Boardwalk Empire S01
Spørsmålene er viktige – ikke svarene
Adam Carter (Rupert Penry-Jones) overtar Quinns posisjon som toppspion, men den skruppelløse smartingen bruker litt for lang tid på å få satt karakteren sin. Det gjør derimot ikke Zoe Reynolds, Danny Hunter, og sjefen sjøl – Harry Pearce. Dette trekløveret har vært med fra starten, og de dynamiske, interessante og til tider ekstremt velspilte rollefigurene har størsteparten av æren for at Spooks er såpass severdig som den faktisk er.
Felles for de tre er at de, i ulik grad og på ulik måte, stiller moralske spørsmål ved levebrødet sitt. Spørsmålene er ofte retoriske og blir nesten aldri besvart, men det er uansett greit at de blir stilt.
Hva har man rett til å gjøre mot et individ for felleskapets beste? Hva er felleskapets beste? Hvor går grensa for tortur? Hva er egentlig terrorisme? Hvordan kan jeg bevare meg selv når jeg konstant spiller en rolle? Hvor langt kan jeg gå og fortsatt være i stand til å se meg selv i speilet neste morgen?
Jeg har vondt for å tro at man aldri reflekterer over alt dette når man lever av å gjøre såpass ekstreme ting som den gjengen her driver med til vanlig, så det er bare rett og rimelig at det blir ofra litt plass. Noen vil kanskje syns det blir litt for mye av det gode – jeg synes de balanserer det fint.
Anmeldt: Murphy’s Law S03
Finner fasongen
Det økte fokuset på karakterutvikling og privatliv fører til at episodene i mindre grad fungerer hver for seg. Det er fortsatt ikke noe problem å få noe ut av en enkeltstående episode, men sesongen fungerer helt klart best som helhet.
Om dette er positivt eller negativt er selvfølgelig en smakssak, men jeg trives med utviklinga serien har tatt.
Alle episodene er ikke like givende, og bikarakterene er fortsatt ikke noe særlig å skrive hjem om, men alt i alt vitner sesongen om en serie som virkelig er i ferd med å finne fasongen.
Den hvileløse stemninga som er dømt til å prege en gjeng som kjemper en krig som aldri kan vinnes understøttes av bevisst kameraføring og en kald fargepalett – det er generelt lite å utsette på håndverket.
Viljen til å skrive viktige karakterer ut av serien gir en uforutsigbarhet enkelte tilsvarende serier mangler, og er med på å bidra til realismen i portrettet av et yrke som er omtrent like trygt og stabilt som trondheimsværet – selv om det selvfølgelig kan være irriterende å se favoritter forsvinne.
Anmeldt: The Walking Dead S01
Mye likt – men litt bedre
Mye er likt, og det meste som står i anmeldelsa av sesong 2 gjelder fortsatt, men alt i alt synes jeg Spooks har tatt et steg i riktig retning, og der fireren jeg ga sesong to var heller svak er denne fireren tilsvarende sterk.
Drama- og spenningsaspektene spiller hverandre gode, og gir seerne en ekstra grunn til å følge med hele veien.
Så med mindre du er en paranoid konspirasjonsteoretiker kan ti nye timer med Spooks trygt anbefales.
Les flere Tv-serieanmeldelser fra Filmpolitiet her
Enig? Uenig? Slå deg løs i kommentarfeltet!
