Franskmenn kan å lage den myke, duse og forfjamsede filmen. Gjerne om en liten sjokoladeforretning som er på konkursets rand, men som tar det med et nervøst smil og et trekk på skuldrene.
Anonyme romantikere er nettopp den typen film. I hovedrollene er to sosialt klønete typer: Angélique – en mester på å lage sjokolade, og Jean René – innehaver av den konkurstruede sjokoladeforretningen.
Legg til at begge to er single og på leting etter livspartner, så ser du hvor dette bærer hen. Men dette hadde ikke vært noen film hadde det ikke vært for sosial angst. Gjort på en underholdende måte, riktignok.
Fransk forelskelse
For Anonyme romantikere er også navnet på samtalegruppen Angélique går i, og gjennom gruppens tilståelser får jeg fortellerstemmen som kan innvie meg i Angélique innerste tanker. Angélique besvimer når noe litt krevende sosialt dukker opp, og ønsker seg mest av alt å leve et fritt og uhindret liv som sjokolademaker.
Alt i Anonyme romantikere er søtt og sjarmerende, og godtar du ikke det er det bare å unngå denne filmen.
Kunsten å nyte en film som denne handler om omstilling, og filmen gjør sitt aller beste for å sette meg i rett stemning fra første sekund. Lyden er fullkomment tett og nært, og jeg hører tøy mot tøy, rasping av sjokoladeingredienser og de forsiktige lydene munnene lager mellom ordene figurene sier.
(anmeldelsen fortsette runder bildet)
Filmen er dessuten full av nærbilder av sjarmerende smil og glimt i øyet, og kjærlighetsaffæren mellom Angélique og Jean René er så søt som bare en voksen, fransk forelskelse kan bli. På film, vel og merke.
Som en ukebladsnovelle
Det er disse turtelduene som bærer filmen, og Isabelle Carré er skjønn og sjarmerende i rollen som Angélique, akkurat som Benoît Poelvoorde spiller den blyge og reserverte Jean René på en forbilledlig rolig måte.
Anonyme romantikere kan kanskje best sammenlignes med en ukebladsnovelle, hvor den perfekte kjærligheten får spire og gro.
Jeg lar meg jo rive litt med, til tross for alle usannsynlighetene og tilfeldighetene, og jeg opplever å heie på Angélique og Jean René i deres klønete tilnærminger til hverandre. Men jeg sitter ikke ytterst på setet og tripper heller.
Filmweb: Se traileren til filmen her (ekstern lenke)
Og så stopper egentlig filmen der. Det du har lest nå, er det filmen har å by på. Den bringer ikke inn noe uventet, noe kontrasterende eller noe spennende som overrasker meg, men nøyer seg med svært lettvinte løsninger. Det provoserer meg kanskje litt, og grunnen er den at når filmen slutter, slutter også omstillingen min. Da er det anmelderen som sitter igjen, alene i kinosalen, og den franske sjokoladeromansen er over alle hauger.
Jeg har drømt meg litt bort og engasjert meg i noen andre en stund, jeg har det. Men nå er det hverdag igjen, og Anonyme romantikere er fort glemt.
