Bambieffekten er et uttrykk som beskriver et psykologisk fenomén, som gjør at mennesker føler mer sympati med dyr og mennesker som er søte og vakre.
Da er det kanskje meningen at vi skal føle med Julia Schacht og Victoria Winge.
De spiller hovedrollene i en skeiv, liten film med et mørkt tema og noen interessante fortellerteknikker.
LES OGSÅ: Anmeldelsen av Reprise!
Oppladning til døden
Veronica (Julia Schacht) og Cecilie (Victoria Winge) har fått kontakt via internett, og inngått en avtale om å begå selvmord sammen.
Det skal skje på et idyllisk sommersted i skjærgården ett sted på Sørlandet. De har med seg kamera og filmer alt de gjør som oppladning til døden.
LES OGSÅ: Anmeldelsen av Exteriors!
Filmer alt selv
Regissør Øystein Stene har valgt å la jentene filme alt selv, som er en interessant måte å fortelle historien på. Det skaper en nærhet som gjør figurene mer troverdige.
I speil ser vi at jentene drasser rundt på et digert proffkamera i stedet for et kompakt ett.
Det er litt rart, men det får vi la passere. Man skjønner jo at en kinofilm må filmes med proffutstyr, og det funker uansett dramaturgisk.
LES OGSÅ: Anmeldelsen av Trolljegeren!
Takler utfordringen
Julia Schacht og Victoria Winge er spennende skuespillere. Begge har brede registre å spille på.
I store deler av filmen er de alene foran kamera, mens den andre filmer, en utfordring både Schacht og Winge takler godt.
Kim S. Falck-Jørgensen, Kristoffer Joner, Knut Joner og Ane Dahl Torp dukker også opp i fine biroller, selv om Dahl Torps figur er et lite mysterium. Kan noen fortelle meg hvilken funksjon hennes kassadame har?
(Anmeldelsen fortsetter under bildet)
Ønsker flere ledetråder
Jeg stusser litt over at verken Veronica eller Cecilie virker å være åpenbare selvmordskandidater.
Nå har jeg takk-og-pris ingen personlig erfaring, og vet ikke om det finnes noen spesielle signaler Veronica og Cecilie burde utstråle.
Men jeg hadde ønsket meg flere ledetråder til hva som har fått dem på slike tanker.
LES OGSÅ: Anmeldelsen av Pax!
Stikk av sympati
Jeg sliter med å tro fullt og helt på disse figurene, ettersom deres planer virker så uforklarlige.
De forsøker innimellom å bekjenne seg til kamera, men det blir for mye famling, nøling og stotring, uten at det kommer noe budskap ut.
Kanskje er dette virkelighetsnært. Kanskje er det nettopp slik selvmordskandidater vil snakke til et kamera. Og jeg føler et stikk av sympati for Bambieffekten.
OBS: Som forfilm vises Øystein Stenes kortfilm I siste øyeblikk, blant annet med Wenche Foss sin aller siste filmrolle!
