I sitt andre forsøk på å digitalisere sin TV-serie Deadliest Warrior har amerikanske Spike TV satset på det heroiske og storslåtte.
Anonyme fotsoldater, har blitt erstattet med historiske ledere og hærførere, og det audiovisuelle uttrykket har blitt polert.
Men slik som vi ofte har sett før, har gode ideer og intensjoner gått på bekostning av spillets egentlige styrke: dets sjel.
‘Som vist på TV’
Deadliest Warrior er en TV-serie fra den amerikanske kanalen Spike TV, hvor kampevnene til krigere fra ulike historiske epoker blir satt på prøve. Riddere, spartanere, ninjaer og pirater har alle vært med, og i 2010 kom Deadliest Warrior – The Game.
Les også: Totalforbudt i Norge
Det første spillet fikk en middelmådig mottakelse, men innad i min vennekrets var dette et høyt elsket spill.
Et underholdende utvalg av krigere, lattergenererende fysikk og særdeles dårlige prestasjoner fra stemmesskuespillere, gjorde dette til det perfekte spillet å dra frem når venner var på besøk.
Spillet henter de ulike figurene fra TV-programmet, og setter dem opp mot hverandre i tradisjonelle én mot én kamper. Kampsystemet foregår i et tredimensjonalt rom, med fri bevegelse, men er allikevel veldig enkelt å plukke opp, selv for de som aldri har rørt et fighting-spill før.
Spillseriens store styrke ligger i den digitale fortolkningen av seriens ‘realisme’. Kamprunder kan vare alt fra ett til ti slag, og hvis du ikke passer på å bevege deg får du fort et dødelig spyd i ansiktet.
Legends bygger videre på de samme grunnprinsippene, og er alt i alt mer en glorifisert tilleggspakke enn en reell oppfølger.
(Anmeldelsen fortsetter under bildet).
Hva vil du kappe av?
Kampsystemet i Legends baserer seg på tre avstander og høyder. Alle krigerne har et hurtig nærkampsvåpen, et stort men tregt våpen for mellomavstander og et prosjektilvåpen for lange avstander.
Anmeldelse: Bridesmaids – Mer hysterisk enn smart humor.
Med disse kan man angripe enten over-, mellom- eller underkropp. Komboer blir sydd sammen gjennom enkle tastekombinasjoner, og noen av disse er så enkle som å trykke på samme knapp tre ganger.
Dette er som sagt et spill som prøver å være noe realistisk, og det skal derfor som oftest ikke mye til før en kroppsdel blir knekt eller avhugget.
Selv om det for veldig mange er ødeleggende med et spill hvor et til to slag kan ende en runde, er akkurat dette aspektet så moro at man egentlig ikke bryr seg om å tape.
Legends har et fåtall konkrete spillelement som skiller seg spesielt fra det første spillet, men de få som har blitt lagt til skaper en noe forskjellig kampdynamikk.
Spesialangrep som ikke kunne blokkeres eller kastet fienden i bakken, har blitt erstattet med dytting og bryting. Mens jeg tidligere hadde muligheten til å springe rundt å kaste dødelige bomber med piraten, er man nå tvunget til en mer tradisjonell spillestil.
Dytting kan enten benyttes for å få fienden vekk fra en nærkampssituasjon, eller for å skubbe dem ned fra en kant; med dødelige konsekvenser, selvfølgelig.
Anmeldelse: Hanna – Beintøft gjennombrudd for Saoirse Ronan.
Brytefunksjonen er derimot et middel som ut i fra min tolkning primært er ment som et middel mot defensive spillere.
I brytemodusen velger man mellom å brekke et bein, en arm eller å ende det hele med en spektakulær signaturteknikk. Begge spillerne må så trykke på en bestemt knapp fortest mulig for å bestemme hva som skjer.
Polert og balansert, men mindre moro
Legends er et av de få nedlastbare spillene til XBLA og PSN jeg faktisk har gledet meg mye til. I likhet med fans ellers, hadde det holdt med nye figurer i bøtter og spann, men isteden valgte utvikleren å forandre på den grunnleggende oppskriften.
Spillet har fått ni helt nye figurer, og noen av disse er Hannibal, Hernan Cortes, Alexander den store og William Wallace.
Spillet har også fått en ny modus, hvor man deltar i en strategisk kamp om territorier. Selv om dette gir spillere mer å gjøre på, er dette en modus som på ingen måte er noe spesielt underholdende.
Anmeldelse: Stacking – Et dukkespill som er verdt pengene.
De største forskjellene finner man i spillets produksjonsverdier, og ironisk nok i konsekvensene av småjusteringene av kampsystemet.
Det første spillet var stygt og upolert, men minnet meg om gamle klassikere som Die by the Sword, og modifikasjonen Pirates, Vikings and Knights til Half-Life.
Legends tar et oppgjør med dette halvkokte uttrykket med et mer inviterende utseende, lydspor og stemmeskuespill.
Kampsystemets frie og uraffinerte sjarm har derimot lidd under den nye designfilosofien, og resultatet er et fattigmanns Soul Calibur, som verken frustrerer eller imponerer.
Les også: Dette betyr filmpolitiets karakterer.
Anmeldelsen tar utgangspunkt i Xbox Live Arcade-utgaven. Deadliest Warrior: Legends kommer til Playstation Network senere i måneden.
Hva synes du om The Deadliest Warrior?
