Det er noe svært tilfredsstillende over det å følge med på serier som sesong for sesong beveger seg nærmer seg sitt fulle potensial.
Å si at kvalitetsmessig vekst ikke er alle TV-seriers skjebne er en saftig underdrivelse, men Spooks viser med all tydelighet at det går an.
Teskje-fôring er ikkeeksisterende, både når det kommer til handlingsforløp og moral.
Jevn nivåheving
Gjengen bak Spooks har ikke kommet opp med noe nytt og revolusjonerende foran den fjerde sesongen. De har bare fortsatt den jevne nivåhevinga som vi også så tydelige tegn på mellom sesong to og tre.
Gamle karakterer setter seg enda bedre, og nye karakterer utvikler gruppedynamikken. Men først og fremst er bunnivået heva – tidligere sesonger har inneholdt et par episoder jeg har oppfatta som litt uengasjert fyllstoff, disse er nå renska helt bort.
Ellers gjelder egentlig det meste jeg har skrevet om sesong to og tre fortsatt, alt oppfattes bare hakket mer helstøpt.
Anmeldt: Spooks s02
Anmeldt: Spooks s03
Det går ikke alltid bra – heldigvis
Fireren starter i begravelsen til agent Hunter, som ble drept i siste episode av sesong tre. Men er det noe Spooks har lært oss, er det at spionvirksomheten går foran alt – absolutt alt.
Det tar ikke mange minuttene fra seremonien starter til alle MI-5-ere kalles inn til tjeneste – Shining Dawn, ei terrorcelle som er svært misfornøyd med menneskeheten som sådan, har valgt å sprenge bomber i London for å folk til å forstå hva som er galt med verden.
Dermed er det duka for en hektisk, spennende og uforutsigbar dobbeltepisode som setter standarden for de resterende åtte på forbilledlig vis. Kampen mot klokka står som vanlig sentralt, og selv om episodedramaturgiene kan være veldig innbyrdes like, blir det aldri kjedelig.
Noe av hemmeligheten er at det i Spooks – i motsetning til mange tilsvarende serier, men i likhet med det virkelige liv – ikke alltid går bra.
Anmeldt: The Event s01
Nye spioner funker flott
Adam Carter (Rupert Penry-Jones) får være sjefsspion fra starten denne sesongen, og rollen kler ham bedre enn den kledde Tom Quinn i de foregående sesongene. Hensynsløs og følsom, karismatisk og kald.
Alle spionene som var med fra starten har nå blitt bytta ut, og med unntak av Keeley Hawes blir ingen savna nevneverdig. Ikke nødvendigvis fordi de som er bort var for dårlige, men fordi erstatterne er like gode – eller bedre.
Ruth Evershed (Nicola Walker) tar steget opp fra bifigur til bærende rolle, noe hun beviser at hun fortjener, mens Zafar Younis overtar avdøde Hunters plass – uten at det utgjør særlig forskjell.
Midtveis i sesongen blir den driftige journalisten Jo Portman rekruttert til spionyrket, noe som medfører et utypisk troverdighetsbrudd. Det er smigrende for oss journalister at det tydeligvis bare tar et par uker å omskolere oss til det som må være et av verdens mest krevende yrker, men jeg sliter mer enn bare litt med å tro på det.
Den komplekse MI-5-sjefen Harry Pearce (Peter Firth) er – i enda større grad enn før – Spooks‘ store stjerne. Nå blir han tvunget til å samarbeide med en ny sikkerhetssjef/gammel flamme – Juliet Shaw i Anna Chancellors skikkelse – noe som gir ham enda flere strenger å spille på.
Anmeldt: Eastbound & Down s02
Krever din oppmerksomhet
I en TV-serie-hverdag der det kan virke som om flere og flere serier har som uuttalt premiss at tilskuernes hjerner i stor grad må være kobla fra for at de skal kunne ha noe glede av opplevelsen, er Spooks befriende krevende.
Teskje-fôring er ikkeeksisterende, både når det kommer til handlingsforløp og moral. Spooks er ikke en serie du følger med på med ett øye mens du surfer på nettet, og det er heller ikke en serie som forteller deg hva du skal synes om de forskjellige ekstremistgruppene som med mer eller mindre fornuftige begrunnelser tyr til de sjukeste handlinger.
Har du lyst til å følge med på serien du ser på mens du gjør deg opp dine egne meninger om det du ser, er Spooks et meget godt alternativ. Har du derimot lyst på underholdning som du kan gløtte innom med ujevne mellomrom og fortsatt ha utbytte av det, kan du godt styre unna – men da har du uansett mer enn nok å velge mellom.
Se flere TV-serieanmeldelser fra Filmpolitiet her!
Enig? Uenig? Slå deg løs i kommentarfeltet:
