Tidlig i september fikk vi en epost fra en mann ved navn Anders Holstad Lilleng. Eposten inneholdt en artikkel, og i innledningen skrev Anders:
– I artikkelen forsøker jeg å se på en av årets mest slaktede filmer, Hjelp vi er russ!, som først og fremst en komedie. Anmeldelsene nevnte sjelden komikken. Montages.no ser på den bare som et stykke sjangerfilm. Hjelp vi er russ! har nettopp kommet på DVD.
Jeg ønsker altså å se på hvordan norske komedier fungerer eller ikke fungerer som (nettopp) komikk.
Vi i Filmpolitiet visste ikke helt hva vi skulle gjøre med Anders’ artikkel, men etterhvert gikk det opp for oss: Vi må jo bare publisere dette, siden det er for bra til å stå ubrukt.
Dessuten kan det jo hende at du som leser dette får lyst til å sende oss noe du har skrevet selv? Det kan godt hende vi publiserer ditt bidrag også, nemlig (alle gjestebidrag som publiseres blir premiert med en overraskelse i posten ♥).
Nå til saken! Under bildet følger Anders’ analyse av Hjelp, vi er russ!:
Hjelp, vi mangler et mønster!
Av Anders Holstad Lilleng
Det hører til sjeldenhetene at norske komedier blir mottatt så dårlig av anmelderkorpset som Kenneth Olaf Hjellums Hjelp vi er russ! ble tidligere i år.
Britt Sørensen i BT kalte filmen en «russerevy filmet etter innfallsmetoden». Torfinn Borkhus i NRK Filmpolitiet mente det var «den klareste enerfølelsen» han har sittet med i kinosalen på lenge. Per Haddal i Aftenposten oppfordret leseren til å unngå å se filmen.
Det hører til sjeldenhetene at norske komedier blir mottatt så dårlig
Filmviter Carl Wilhelm Müller har gjort en analyse av filmen på montages.no. Målet til nettstedet er å tilby filmskapere en grundigere tilbakemelding på deres arbeid enn det den generelle filmkritikken gjør.
Hjelp vi er russ! markedsføres som en homage til high school-sjangeren.
Det er også dette som er utgangspunktet for Müllers analyse. Han ser på hvordan sjangerens etablerte konvensjoner brukes i filmen, med forviklinger og fortvilelse, klasseskiller og identitetskriser, samt karakterenes velkjente utvikling. Müller konkluderer med at filmen virker produsert etter sjekklistemetoden, men at den ender opp som verken en vellykket humoristisk hyllest til sjangeren eller en latterliggjørende parodi av den. Hjelp vi er russ! mangler den originaliteten som en repetisjon av en velbrukt sjanger krever.
Men hvordan fungerer da Hjelp vi er russ! som komedie? Få av anmelderne kommenterer dette. NRKs Borkhus melder at poengene ikke får pønsj nok. «Noe skyldes skuespillertiming, annet skyldes klipp og lydarbeid». Jeg vil påstå at det er manuset som er den største svakheten til Hjelp vi er russ!
Humorforsker Alaistair Clarke
For å forklare dette må vi ta utgangspunkt i forskning. Humorforsker Alaistair Clarke har kommet frem til at hemmeligheten med humor er mønster og overraskelse.
– Hemmeligheten med humor er mønster og overraskelse.
Vi opplever humor når hjernen gjenkjenner et mønster som den blir overrasket over. Det er denne gjenkjennelsen som belønnes med følelsen av at noe er morsomt. Man reagerer også med latter når noe uventet skjer, altså at vi opplever et avvik fra mønsteret.
Manusforfatterne Hjellum og Stig Frode Henriksen glemmer å etablere dette mønsteret i Hjelp vi er russ!.
Særlig kommer dette fram i rollefigurene. Müller hevder i sin analyse at filmens rollefigurer fyller ut high school-filmens stereotypiske karakterer på overtydelig vis. Slik fremstår det dog ikke for en uinnvidd.
Man må anta hvordan rollefigurene er
Karakterene i Hjelp vi er russ! etableres aldri så godt at mønster kan gjenkjennes eller avvik kan belønnes med fortjent latter. Man må anta hvordan rollefigurene er. Det kan virke som at skuespillerne måtte gjøre de samme vurderingene. Karakteristikkene har trolig sjelden beveget seg ut over et adjektiv eller to – «nerdete», «emo», «usikker» -, og da klarer de unge og uerfarne skuespillerne heller ikke å spille ut rollefigurene sine godt.
Problemet er altså ikke at rollefigurene nærmest er karikaturer. Det er galleriet i Tomme tønner også.
Men i sistnevnte film vet vi hvem karakterene er, og kan deretter få dette bildet bekreftet eller la oss overraske over morsomme eller rørende avvik. Det samme gjelder Kurt Josef Wagle og legenden om Fjordheksa.
Forstyrrende karakterutvikling
Noen forsøk gjøres det fra manusforfatternes side på å utvikle karakterene.
Disse virker bare forstyrrende.
Den tøffe Kjellis viser seg å ha en far på psykiatrisk klinikk. Mer gjøres det ikke ut av det. Caroline har tidlig i filmen en telefonsamtale der man antar at hun blir dårlig behandlet av et familiemedlem. Jeg gjettet en far. Det viser seg senere at hun kynisk har utnyttet hovedpersonen Markus for å komme seg til en rundbrennende drømmetype, nærmest ut av det blå. Rektoren og lensmannen ble i skoletiden sterkt plaget av russ, hvilket forklarer hvorfor de ønsker å få straffet ungdommene. Ingen frampek, så nevnt, deretter glemt.
– Noen av de morsomste øyeblikkene skjer i de lengre dialogene mellom rektoren og lensmannen.
Også det talte blir en utfordring for så vel publikum som skuespillere.
Dialogene strekker seg sjelden over en håndfull replikker, og da får man heller ikke etablert den nødvendige tryggheten tilskuer og utøver trenger for å oppfatte mønstrene som snart skal bekreftes eller avvikes fra. Noen av de morsomste øyeblikkene skjer i de lengre dialogene mellom rektoren og lensmannen, spilt av Are Kalvø og Kristoffer Joner. Selvsagt er noe av grunnen at de er dyktige humorister, men også fordi vi som tilskuere får muligheten og roen til å forstå hva karakterene holder på med.
– Bedre enn sitt rykte.
Det er manusskriptet som er problemet i Hjelp vi er russ! Noen poenger forsvinner fordi skuespillerne ikke er erfarne nok, men oftest er altså ikke situasjonene og karakterene etablerte nok til å få fram disse poengene heller. Med et bedre manus vil Kenneth Olaf Hjellum garantert lykkes bedre neste gang.
For helt håpløs er ikke Hjelp vi er russ! Den er bedre enn sitt rykte.
Nå har Hjelp vi er russ! kommet på DVD og Blu-ray. Den fortjener faktisk å ses to ganger. Andre gangen forstår man plutselig alle tilfeldighetene man stusset over den første gangen man så den. Men dette må ikke forstås som et filmteknisk grep fra regissør og manusforfatter Kenneth Olaf Hjellum.
Det skyldes at vi først nå kan se mønstrene.
Lektor og humorist
ANDERS HOLSTAD LILLENG