Raske biler, enkel moro, repetisjon, gode verktøy , hard konkurranse og nettspilling. Det trengs bare ti ord for å oppsummere alt Trackmania 2: Canyon handler om.
Den franske utvikleren Nadeo har en dedikert gruppe tilhengere, og studioet er lutter øre for hva fansen vil ha.
Derfor er spillet en fest for hardbarka tilhengere (ofte kalt Trackmaniacs), og ikke lett å forstå for nye brukere.
Raskt og morsomt
For helt nye spillere, la meg kort oppsummere: Trackmania 2: Canyon er et bilspill, hvor du kjører korte og intensive baner, og konkurrerer om å komme i mål på kortest mulig tid.
ANMELDELSE: FIFA 12 – terningkast 6
Du kan spille både mot datamaskinen, og mot andre spillere på nett. En viktig forskjell er at selv om du ser motstanderne dine, kan du ikke kræsje med de. De andre bilene du ser på banen er på sett og vis imaginære, og er der for å vise deg om du ligger langt foran eller bak motstanderne dine.
Grunnen til at Nadeo har valgt denne løsningen er fordi at hele spillet handler om å komme raskest mulig i mål, og da kan ikke andre bilkjørere komme og ødelegge.
Et kjapt tastetrykk gir deg muligheten til å nullstille billøpet du holder på med, slik at du lett kan perfeksjonere bilkjøringen din på hver eneste bane. Og tro meg, du må bruke MANGE runder før du klarer å ta gullmedaljene i enkelspillerdelen. Og du må nok bruke enda mer tid for å klare å konkurrere mot de flinkeste i klassen.
LES: Shadow of the Colossus – tidløs klassiker
Realismen er lagt på hylla, til fordel for fart og tull. Selve kjørefølelsen minner meg om både Ridge Racer og gode gamle Stunts.
(anmeldelsen fortsetter under traileren)
For ensformig
Nadeo har satset på samme suksessformel som gjorde at jeg brukte mange timer på de første Trackmania-spillene.
I motsetning til hva jeg ventet meg, har Trackmania 2: Canyon mindre innhold enn forgjengerne.
Mengden brett er ikke et problem, brukerskapte brett gjør at det finnes bokstavelig talt tusenvis av baner å velge i mellom. Problemet er at spillet har for lite innhold til å holde min interesse i lenger enn en time eller to, før det blir ensformig.
Trackmania: Nations hadde for eksempel flere typer baner, flere biler, og når redigeringsverktøyet heller ikke har blitt oppgradert føler jeg at spillet ikke utnytter sitt eget potensiale.
(anmeldelsen fortsetter under bildet, trykk for stor versjon)
I en spillserie som har basert seg på at brukerne skal være med å skape innhold, så er det rett og slett for få byggelementer å leke seg med. Det er også en ny «Simple Editor» for at nye brukere også skal være med å lage baner, men den er vanskelig å forstå. Jeg vil faktisk påstå den er mindre intuitiv en den originale baneskaperen.
Når det i tillegg er en alvorlig mangel på bruksanvisninger og veiledning for nye spillere blir det ikke lett.
Nett er viktig
Nettdelen av Trackmania 2: Canyon lar deg kjøre løp og tjene poeng. Poengene blir brukt til en rangering av de beste spillerne, og du blir automatisk plassert i kategori med spillere fra Norge.
Denne muligheten til å måle dine prestasjoner ned mot hundredelene er viktig for den harde kjernen.
Fokuset på konkurranseelementet, og de ensformige omgivelsene, er ikke hva som skal til for å engasjere nye spillere.
Trackmaniacs kommer til å være fra seg av glede over Trackmania 2: Canyon, mens nye spillere kommer til å se seg om etter et annet bilspill.
Med mindre du husker Stunts da, for da kan du trygt sjekke ut Trackmania-serien for nostalgiens skyld.
Det hjelper godt at spillet bare koster knappe 160 kroner da.
DEBATT: Hva betyr et terningkast?
