Babycall spiller på alle foreldres store mareritt, at noe forferdelig skal skje barnet deres. Det hjelper ikke stort med en dose paranoia og andre uklarheter i tillegg.

Regissør Pål Sletaune har laget en film med klare likhetstrekk til sin forrige, Naboer, med en historie med flere virkelighetsnivåer.

Det er ikke sikkert at det du ser er det du ser. Jeg liker det jeg tror jeg ser. Det har blitt en god thriller med en intens Noomi Rapace i hovedrollen.

LES OGSÅ: Noomi Rapace til NRK: – Ridley Scott elsker Babycall

Forferdelige lyder

Anna (Noomi Rapace) og hennes 8 år gamle sønn Anders (Vetle Qvenild Werring) flytter inn i en grå høyblokk på Linderud.

De er plassert der av barnevernet og fått nye identiteter som beskyttelse mot en voldelig eksmann/far. Anna er i konstant overbeskyttelsesmodus, og kjøper en babycall så hun kan oppdage bråk på gutterommet om far skulle bryte seg inn.

Men så slår forferdelige lyder inn fra en annen babycall ett sted i blokka.

LES OGSÅ: Noomi fra Stieg Larsson til Ridley Scott!

Skjuler sterke traumer

Det var et scoop å få Noomi Rapace i hovedrollen. Hun er i ferd med å bli et stort internasjonalt navn, og kan sørge for at flere enn bare nordmenn får se Babycall på kino.

Hun fremstiller en plaget sjel, som skjuler sterke traumer, men smerten er tydelig i øynene hennes. Anna er en interessant figur som gradvis endrer karakter.

Hun bærer kanskje med seg noen hint av Lisbeth Salander, men hennes rolle i Babycall står på egne ben.

LES OGSÅ: Anmeldelsene av Menn som hater kvinner, Jenta som lekte med ilden og Luftslottet som sprengtes!

(Anmeldelsen fortsetter under bildet)

Noomi, Kristoffer og en babycall i Babycall (Foto: SF Norge AS).
Noomi, Kristoffer og en babycall i Babycall (Foto: SF Norge AS).
Sjelefrende på Expert

Jeg er litt mer usikker på Kristoffer Joners rolle, men ikke på grunn av Joner selv. Han er stødig som den ensomme mammagutten Helge, som får en slags forbindelse med Anna.

Men hvem finner egentlig en butikkuniformert sjelefrende på Expert?

Manuset sliter med å overbevise meg om måten de to finner hverandre på, men når vennskapet først har oppstått, fungerer det som en nødvendig virkelighetssjekk i galskapen som utvikler seg.

LES OGSÅ: Anmeldelsen av Skjult!

Noomi Rapace og Vetle Qvenild Werring i Babycall (Foto: SF Norge AS).
Noomi Rapace og Vetle Qvenild Werring i Babycall (Foto: SF Norge AS).
Holdes mye igjen

Filmens billedspråk er dyktig gjennomført i grå betong, med stygge gardiner og slitne møbler. Fotograf John Andreas Andersen og produksjonsdesigner Roger Rosenberg har gjort gode jobber.

Jeg skulle nok ønske at blokka ble brukt mer som en egen figur i historien, og gjort litt skumlere.

Det finnes dessuten noen scener i denne filmen der jeg skulle ønske at emosjonene ble malt med bredere pensel, slik at jeg kunne komme nærmere figurene. Jeg liker for så vidt at det holdes igjen, men her holdes det litt for mye igjen for min smak.

LES OGSÅ: Anmeldelsen av Mørke sjeler!

Nysgjerrig på utfallet

Pål Sletaune har altså prestert nok en fin thriller, med solid nerve og øyeblikk som vil gjøre inntrykk.

Samtidig har jeg en liten mer-av-det-samme-følelse. Det er en del elementer her som ligner Naboer. Har du sett den, vil du nok, som meg, ane hvilken vei historien bærer hen, litt før det er meningen.

Men jeg ble likevel nysgjerrig på utfallet, filmen ser og høres bra ut, den har sine gode thrillerøyeblikk og to av Nordens beste skuespillere i hovedrollene. Dette gjør Babycall verdt å se!

Om FILMEN

Babycall
  • Babycall
  • Slippdato: 07.10.2011
  • Regi: Pål Sletaune
  • Utgiver: SF Norge AS
  • Sjanger: Thriller

Hei! Les dette før du skriver en kommentar:
Vi vil gjerne ha engasjerte debattanter og setter pris på konstruktive bidrag til samtalen. Det er lov å være kritisk eller uenig, men hold deg til tema og vær saklig i dine begrunnelser (husk at det er lett å bli misforstått). Personangrep og trakassering er ikke greit - slike innlegg blir slettet. Vi vil også gjerne at du bruker ditt fulle navn når du kommenterer. Takk for dine bidrag, hilsen oss i P3 Filmpolitiet.