Jeg hater dette spillet. Svette, tårer og knuste gjenstander var resultatet da jeg spilte Dark Souls. Likevel klarer jeg ikke å legge fra meg kontrolleren.

Dark Souls er satt i en mørk og dyster fantasy-verden. Din figur har mistet sjelen sin og er kastet inn i de udødes rike for å råtne bort til evig tid. Det er opp til deg å gjenvinne sjelen din og finne veien ut av dette helvete, tilbake til de levende. Det er lettere sagt enn gjort.

For Dark Souls er det vanskeligste spillet jeg har spilt noen gang. Det sier litt om vanskelighetsgraden når spillets undertittel er “Prepare to die”.

Anmeldelse: Rage – Utrolig polert og velprodusert

Vanvittige monstre

Dagens spillverden er en ganske annen enn den var for 15 år siden. Vanskelighetsgrad er et tema som ofte kommer opp når man sammenligner eldre spill med de nye. “Alt var mye vanskeligere før. Alt var mye bedre før”, er noe vi har hørt mange ganger, og det er dette From Software har gjort noe med i Dark Souls.

Når du starter kan du velge mellom ti ulike klasser for figuren din. Du kan velge mellom alt fra magiker og kriger, til tyv og banditt. Hvilken klasse du tar har mye å si i starten av spillet, men etter hvert kan du utvikle din egen figur i den retningen du ønsker.

I spillet møter du alt fra episke drager, monsterrotter, metallkledde kjempevillsvin, til ubeskrivelige troll. Du må selvsagt også bekjempe en hel haug med udøde som er blitt sinnssyke av sin egen forråtnelse.

Du synes kanskje dette høres enkelt og greit ut? Vel, da må du tro om igjen! For Dark Souls er så vanskelig at du får lyst til å knuse kontrolleren i tusen knas før du går løs på TV-en med en slegge.

Dark Souls byr på mange overraskelser. Her, i starten av spillet, trodde jeg at jeg var trygg... (Foto: Namco Bandai).
Men det var før denne fyren dukket opp og drepte meg på et sekund! (Foto: Namco Bandai).

Du må dø for å lære

Det å dø er en stor del av spillopplevelsen i Dark Souls. For gjennom å dø lærer du hva du må gjøre for å overleve. Dette er i grunnen et interessant konsept, men problemet er at det tar så fryktelig lang til å lære leksa!

For å få ned de store bossene kunne jeg lett bruke femten forsøk før jeg beseiret monsteret. Litt etter litt fant jeg ut hvordan jeg skulle løse ulike situasjoner slik at jeg klarte det til slutt.

Følelsen når man endelig klarer å drepe de store beistene er helt fantastisk, og jeg synes at disse store utfordringene i spillet fungerer godt. Det er ikke selve boss-kampene som fører til knuste TV-skjermer og uro i heimen.

Det er frustrerende, det føles monotont og jeg blir rett og slett drittsur!

Problemet er at det er ekstremt langt mellom checkpointsene i spillet. Disse forekommer i form av leirbål du kan sette deg ved. Når du dør dukker du opp ved bålet og her vil spillfiguren din bli helbredet samtidig som du får påfyll av helsedrikk og trylleformularer.

Du kan til enhver tid gå tilbake til leirbålet for å bli helbredet, men hver gang du gjør det vil alle fiender, utenom bossene, gjenoppstå.

Dette betyr at hver gang du blir drept av den store monsterbossen, så må du spille gjennom de samme områdene og drepe de samme fiendene helt på nytt for å komme deg tilbake.

Og hvis du gjør noen feilgrep på veien kan du risikere å troppe opp ved bossen, med lite liv og helsedrikk igjen. Det er dette som er det største irritasjonsmomentet og som utløser de lange bannetiradene som ville gjort selv den mest hardbarka nordlendingen flau.

Man kan si mye om at de skikkelige utfordringene er borte fra dages spill og at dette bør gjøres noe med, men jeg synes faktisk From Software drar det for langt.

For meg er ikke den endeløse repetisjonen av slakting av tilfeldige fiender en god spillopplevelse. Det er frustrerende, det føles monotont og jeg blir rett og slett drittsur!

Anmeldelse: Fringe S02 – Kan det bli mer spennende?

(Anmeldelsen fortsetter under bildet).

Dark Souls. (Foto: Namco Bandai).

Annerledes nettfunksjon

Spillet har en interessant onlinefunksjon som gjør at du kan se og lære av andre spilleres feil, bryte inn i deres spill for å drepe dem for sjela deres og også skrive beskjeder i selve spillbrettet.

Overalt vil du se brennende bokstaver på bakken som andre spillere har skrevet. Dette kan være alt fra tips til hvordan du skal snike deg forbi en fiende, til hvordan du bekjemper et stort monster.

Noen ganger kan disse beskjedene være mer distraherende enn hjelpsomme. For mens du brukte tid på å lese beskjeden som sa “Se opp!”, så falt en stor stein i hodet på deg. Når det gjelder de store boss-kampene derimot, er det helt klart hjelp i tipsene fra andre spillere.

Likevel må du huske at du ikke skal tro på alt du leser! Det er en del troll der ute som liker å lure godtroende spillere som meg selv opp i stry. Jeg ble for eksempel drept av et monster fordi jeg trodde på beskjeden som sa “bålplass denne veien”.

Les også: Osama er tilbake – som zombie?!

(Anmeldesen fortsetter under bildet).

Å bli udød er en skjebne verre enn døden i Dark Souls. (Foto: Namco Bandai).

Flott og åpent univers

Okey, Dark Souls gjør meg altså fly forbanna. Så hva er det da med dette spillet som gjør at jeg virkelig ikke klarer å legge fra meg kontrolleren, men sitter oppe til klokken fire om natten for å “bare prøve én gang til” på å komme meg forbi det siste trollet i rekka?

Jeg tror nok at mye av grunnen rett og slett er trassen i meg som tenker at “nå skal jeg f*** meg vise dette j**** spillet at jeg kan klare det”!

En annen stor årsak er også at Dark Souls sitt spillunivers er flott og spennende å være i, Verdenen er stor og åpen, her er ingen usynlige grenser. Alt du kan se kan du komme deg til, og det liker jeg.

Jeg kommer til å fortsette å spille det til jeg blir gal.

Spenningsmomentet er stort i at du ikke vet hvilke farer som lurer rundt neste sving.

Enten det er i form av et uslåelig monster som tar deg ut med ett slag, eller en felle som utløses og dreper deg på et blunk, så kan jeg love deg at du vil bli overrasket.

Dark Souls er det første spillet på lenge som har fått meg til å tvile på mine ferdigheter som spiller. Hvor vanskelig kan det være, liksom?

Jeg har aldri vært så sint på et spill før, men likevel lokker det meg til å bli, selv når jeg har mest lyst til å hive konsollen ut av vinduet og aldri spille et spill igjen. Jeg hater virkelig Dark Souls dypt og inderlig – men jeg kommer til å fortsette å spille det til jeg blir gal.

TIPS: Hvis du virkelig er en masochist bør du teste forløperen til Dark Souls, Demons Souls. Her er det ingen checkpoints i det hele tatt!

Hva synes du om vanskelighetsgraden i Dark Souls? Si din mening i kommentarfeltet!

Om SPILLET

Dark Souls

Hei! Les dette før du skriver en kommentar:
Vi vil gjerne ha engasjerte debattanter og setter pris på konstruktive bidrag til samtalen. Det er lov å være kritisk eller uenig, men hold deg til tema og vær saklig i dine begrunnelser (husk at det er lett å bli misforstått). Personangrep og trakassering er ikke greit - slike innlegg blir slettet. Vi vil også gjerne at du bruker ditt fulle navn når du kommenterer. Takk for dine bidrag, hilsen oss i P3 Filmpolitiet.