House er en seiglivet tv-serie. I 2008 var serien det mest sette tv-programmet i verden (!) og Fox sender nå sesong 8 av serien i USA, noe som viser at publikum tydeligvis ikke blir lei av Dr. House. Jeg kan ikke si meg helt enig der.
Dr. Gregory House (Hugh Laurie) er en sliten og nedbrutt kar når vi møter ham i sesong 6. I forrige sesong ble det for mye for den pilleknaskende legen som til slutt ikke klarte å skille hallusinasjoner fra virkelighet, og han måtte legge seg inn på en rehabiliteringsinstitusjon.
Dr. House er på kanten, og har gått fra lege til pasient. En pasient som ligger fastspent i en seng mens abstinensene river og sliter i ham.
Laurie får skinne
I de to første episodene som ble sendt som en to timer lang sesongåpning, får vi se hvordan House sliter med å komme seg videre og akseptere premissene for hva som må til for at han skal bli frisk.
Det er ingen tvil om at Hugh Laurie virkelig får vist seg frem som skuespiller i disse episodene. Dessverre virker de noe malplassert ettersom det er lite utover i serien som peker tilbake på det som burde vært et sjellsettende opphold på mentalinstitusjonen.
Jeg koser meg likevel i Hugh Lauries nærvær, og har blitt så godt kjent og vant med ham som House at jeg nesten synes det er rart å høre ham snakke britisk i eldre serier som Sorte Orm eller Fry and Laurie.
Tilbake til det vanlige
Etter to episoder er vi tilbake på sykehuset igjen hvor medisinverdenenes svar på Sherlock Holmes fortsetter å småkrangle med bestekompisen Dr. Wilson, spilt av Robert Sean Leonard. Han er en empatisk fyr som trengs for å gi en motvekt Dr. House, men har fortsatt mye å gå på for å bli en flerdimensjonal karakter som det er spennende å følge med på.
Dr. Chase og Dr. Alison er et begredelig ektepar som småkrangler på repeat. Thirteen (Olivia Wilde) derimot, er en av mine favorittfigurer, og tar med seg litt sårt trengt mystikk i serien. Dr Cuddy bringer litt ræv og kløft som i det minste får Dr. House’s hjertepumpe til å gå litt fortere, og som fungerer fint som kjærlighetsinteressen som House kan ha sine verbale forspill med hver gang han gjør noe ugagn.
Fast oppskrift
Hver episode tar som vanlig for seg en pasient med en absurd sykdom som House og teamet hans først feildiagnostiserer tre – fire ganger. Etter et dramatisk øyeblikk der pasienten nesten dør kommer House på den geniale løsningen, og de resterende fem minuttene av episoden brukes på House sitt privatliv.
Tv-serie ment for tv
House er først og fremst en tv-serie som man ser på tv. Ikke en tv-serie man putter i DVD-spilleren og koser seg med i timesvis.
Hovedproblemet med House er den tar utgangspunkt i en uvikelig narrativ oppskrift med en en dramatisk kurve som dikteres av pipende sykehusapparater.
Sesongstarten – og slutten er knakende gode episoder. De bryter med den vanlige oppbygningen, og vi får se favorittfigurene våre langt utenfor sin komfortsone. Disse episodene slår også til med noen nydelige øyeblikk på fotofronten som hadde hevet terningkastet på serien hadde de holdt på denne kvaliteten gjennom hele sesongen.
House er likevel en akseptabel tv-serie i sjangeren «ting jeg ser på mens jeg lager og spiser middag». Få med deg starten, hopp over et par feildiagnostiseringer og sett deg ned foran tv’en akkurat i det serien tar for seg noe vittig og personlig om House og veien mot den rette løsningen.
På den andre siden, hvis du er en av dem som har holdt deg til serien gjennom alle foregående sesonger, klarer du sikkert én til.
