Jeg lurer på hvordan In Treatment ble solgt inn til HBO.
– Har dere hørt om den israelske serien BeTipul? Den foregår utelukkende på et psykologkontor, og hver episode er en lang dialog mellom psykoterapeut og pasient. Kan vi ikke bare lage en amerikanisert blåkopi, det må jo bli en suksess?
I tillegg kan konseptet med å komme til bunns i noens hode virke minst like skummelt og forstyrrende som drap, vold og zombier.
Det er ikke sikkert det foregikk akkurat sånn, men jeg kan ikke skjønne annet en at de høye herrer i HBO hadde sine tvil da de sa ja til å lage In Treatment. Men ja sa de, og med fasit i hånd kan vi trygt fastslå at dramaglade TV-seere kan prise seg lykkelig for akkurat det.
Anmeldt: In Treatment s02
Første sesong uten støttehjul
De første to sesongene av In Treatment er altså mer enn løselig basert på BeTipul – tidvis er det visstnok ren avskrift av den israelske suksesseriens manus. Men BeTipul gikk i bare to sesonger, denne sesongen har HBO stått på egne bein.
De beina har tradisjon for å være fjellstø, men jeg var likevel spent på om de klarte å følge opp de to første knallsesongene når de ikke lenger hadde malen som har funka så bra til nå.
Uten å røpe for mye: Det klarte de.
Anmeldt: Deadwood – the ultimate collection
Trangt rammeverk stiller krav
In Treatment kan ved første øyekast virke som en serie det er lett å lage, det er jo bare to mennesker som sitter og prater med hverandre i tjue minutter. Men der rekvisittør og kostymeansvarlig har sluppet billig unna, har børa manusforfattere og skuespillere har måttet bære vært desto tyngre.
Når rammeverket er såpass trangt må karakterene alene sørge for dynamikken. Og i og med at serien er en eneste lang dialog sier det seg selv at den må være mer enn passe god for at vi skal gidde å henge med. Det hjelper heller ikke med interessante karakterer og strøken dialog hvis ikke skuespillerne gjør jobben.
In Treatment lykkes på alle disse punktene. Ikke hele tida, men mer enn nok til at jeg lett kan se seks tjueminuttere med prat i slengen.
Anmeldt: Breaking Bad s02
Fantastiske Sunil
Paul Weston holder fortsatt til i Brooklyn. Han har ikke lenger et 20 millioner dollars-søksmål hengende over seg, men den grublende psykoterapauten er fortsatt langt fra lykkelig. Han strever med å ta fatt på neste etappe i livet, er usikker på seg selv som far, partner og psykolog, og lever med en konstant angst for at hans fars Parkinson-sykdom har gått i arv.
Når rammeverket er såpass trangt må karakterene alene sørge for dynamikken.
Hans egne problemer gjør derimot ikke at han mister lysten på å ordne opp i andres, tvert i mot. Vi blir kjent med tre vidt forskjellige pasienter som alle har sine kors å bære. Mange og tunge kors:
Sunil er nylig blitt enkemann, og har nettopp kommet til New York for å bo hos sønnen og hans amerikanske kone. Kulturelt jetlagga, deprimert, sint, forvirra – men først og fremst sjukt interessant. Irrfan Khan portretterer den desillusjonerte og mangefasetterte matteprofessoren på best mulig måte, og gjør Sunil til min favorittkarakter – uavhengig av sesong.
Frances (Debra Winger) er en kjent skuespillerinne som har karrierehøydepunktene bak seg. Hun sliter med forholdet til tenåringsdatra, og ikke minst søstra som tidligere har stått på pasientlista til Paul. Kanskje ikke en karakter som vil gå inn i In Treatment-historien som den mest spennende, men det trenger slett ikke å bety at hun er uinteressant.
16-åringen Jesse er adoptert, homofil og mildt sagt liberal når det kommer til seksualitet og sjølmedisinering. Agressiv men usikker, manipulerende men naiv. Karakteren er noe spissa, men representerer tenåringsproblematikk mange kan kjenne seg igjen i.
Anmeldt: Sons of Anarchy s03
Det perfekte limet
Paul vil ikke bare analysere, han vil også bli analysert – om enn med en god porsjon ambivalens. Han har brutt kontakten med Gina, og unge Adele (Amy Ryan, havnepolitidama fra sesong to av The Wire) trer inn i rollen som psykologens psykolog.
Adele er i seg selv ikke så spennende, men det skal hun da heller ikke være. Jobben hennes er å gi Paul muligheten til å virkelig vise seg frem, og i så måte funker hun flott.
Å være vitne til at folks tanker og handlinger blir plukka fra hverandre og analysert åpner for rause mengder selvransakelse mens man lar seg underholde.
Og Paul viser seg frem. Gabriel Byrne er intet mindre enn glimrende i rollen som Paul – for tredje sesong på rad. Trygg nok på seg sjøl til å aldri falle i overspillfella maler han Paul ut i stadig mer nyanserte og kompliserte strøk.
Byrne/Paul er det perfekte limet i en serie som er helt avhengig av å ha en hovedkarakter som man stadig oppdager nye aspekter ved.
Anmeldt: En velutstyrt mann s02
Psykologi vs. zombier
Hvorfor fungerer en serie som på vaskeseddelen kan virke som ei lydbok filmatisert med trangt budsjett så godt som In Treatment faktisk gjør? Jeg tror det handler om identifikasjon. Å være vitne til at folks tanker og handlinger blir plukka fra hverandre og analysert åpner for rause mengder selvransakelse mens man lar seg underholde. Så rause mengder at det tidvis nesten ble litt slitsomt for min del.
Selv om man ikke nødvendigvis kjenner seg veldig igjen i én enkeltkarakter, tror jeg de fleste vil kjenne seg litt igjen i flere av dem. I tillegg kan konseptet med å komme til bunns i noens hode virke minst like skummelt og forstyrrende som drap, vold og zombier.
In Treatment tar tak i deg. Serien tvinger deg til å tenke og å analysere, dette er ikke lettvint underholdning. Det er derimot god underholdning, tidvis føler jeg også at det er utviklende underholdning – det er ikke mange serier man kan si dét om.
Alle kommer ikke til å like In Treatment, du merker fort om dette er noe for deg eller ikke. Jeg tror uansett at mange som i utgangspunktet er skeptiske vil bli overraska over hvor spennende tjue minutter med prating faktisk kan være.
In Treatment sesong 3 er å få kjøpt fra 19. oktober.
Enig? Uenig? Slå deg løs i kommentarfeltet!
