Jeg forelska meg i Pro Evolution Soccer-serien for lenge siden. Vi møtte hverandre hos en kompis og fant tonen kjappere enn du kan si «on-side». Vi hang sammen og lekte til fem på morgenen mens jeg spiste kanelsnurrer, drakk Litago og fikk kjeft av mor for «idiotisk tidsfordriv».
Veiskillet
Noen ganger kranglet vi, noen ganger ble vi oppriktig irritert på hverandre, men vi holdt ut i tykt og tynt. FIFA-spillene kom inn fra sidelinjen og plystra på meg (les: kompiser som ville prakke på meg FIFA), men jeg var lojal.
Aldri i livet om jeg skulle bytte beite eller side i den intense fotballspillkonflikten.
ANMELDELSE: FIFA 12 – laget med kjærlighet
I nesten et tiår stod vi sammen igjennom tykt og tynt. Plutselig sto jeg ved et veiskille. Hadde jeg virkelig gått lei av det eneste konsollspillet som jeg virkelig brydde meg om?
Ja, det hadde jeg.
Fristerinnen FIFA 11 hadde fått ekstrem overhaling og plutselig tok jeg meg selv i å la PES støve på hylla mens jeg fordypte meg i FIFA. Vemodig? Joa. På tide? Det
skulle jeg ta stilling til når PES 2012 ble lansert.
…ufattelig mye staffasje at det nærma seg kitsch.
Stakkato og slitsom staffasje
Med alle forutinntagelser og fordommer fortrengt, satte jeg PES 2012 i Xboxen; med dramatiske lyder, bilder og farger som en kontemporær Bollywood-film prøvde spillet å få min oppmerksomhet. Jeg ble litt redd. Er det dette som kalles overkompensering?, tenkte jeg og satte i gang en Champions Leauge-runde med Zlatans AC Milan.
DEBATT: Hva betyr et terningkast?
Det første jeg gjorde ved kampstart – med vanskelighetsgraden på Top Player – løp jeg igjennom hele midtbane- og forsvarsrekka til Valencia og scorte uten å dra en finte.
Der kom minnene strømmende tilbake. 12-2-seier med fire utviste spillere og endeløse topp-plasseringer i mesterskap og serie, stakkato-løping, unaturlige bevegelser (PES var en ener i spillerenes bevegelsesmønster før de siste versjonene) og så ufattelig mye staffasje at det nærma seg kitsch.
(anmeldelsen fortsetter under traileren)
Utilstrekkelige lovord, men moro lell
Joda, de har fått lisensen til den sør-amerikanske utgaven av Champions League, Copa Libertadores som det eneste store tillegget, hvis en ser bort ifra ganske grei oppdatert grafikk. Det ser veldig bra ut, men så var det med å huske innholdet og ikke kun formen.
Konami – utviklerne av PES – skryter av at nå har man muligheten til å styre andrespiller (sende gutta på løp), bedre flyt i spillet siden dommerene benytter seg hyppigere av fordelsregelen enn tidligere og oppgradert AI. Den sedvanlige «nå har spillerene blitt ENDA bedre å spille med», er naturligvis på skrytelista.
Til sammenligning: Der FIFA 12 portretterer et mer realistisk bilde av forløpet til en fotballkamp, sliter PES med å lage et skille på realisme og moro fiksjon.
Det er ikke naturlig å løpe gjennom elleve mann, det er ikke naturlig å ha kun åtte «bevegelses»-vinkler på en spiller (føles slik i alle fall) og det er ikke naturlig å goale fra 35 meter hver femte forsøk. Legger man godviljen til, kompenseres blant annet den nevnte grafikken opp for manglende «bakkekontakt».
ANMELDELSE: NHL 12 – virutell ishockey på sitt beste
Holder ikke, bare nesten
Plug and play-følelsen til PES 2012 er ikke til alle tider en uting, spesielt når en tar Become a Legend-funksjonen i betraktning. Solid oppfølgning av agenten din gjør det artig å utvikle din egen spiller – regn med å miste endel timer på å finpusse opplegget til den kommende superstjernen din.
Men det holder ikke helt. Misforstå meg rett – PES 2012 er riktig for visse anledninger: Når du har nevøen din på besøk, når du er lei alt og vil goale tosifret antall mål, når du vil utvikle din egen spiller, det er da du bytter ut FIFA 12 for en lite sidesprang.
Det er som å møte en gammel eks-kjæreste. Gamle, varme følelser dukker opp, men plutselig står du der midt i åpenbaringen og tenker «hæ?».
