Det er en potensielt interessant historie som rulles opp i Sangen i mitt hjerte. Men et sted på veien slutter den å overraske, og klimakset annonseres lenge før filmen er over.
Flere av skuespillerne presterer godt, og filmen gjør bra nytte av sine locations i Buenos Aires.
Men kjedsomheten kom krypende, og jeg trakk på mine skuldre. En god idé er kjedelig utført.
LES OGSÅ: Anmeldelsen av Vinterkrig!
Ukjent fortid
Tyske Maria (Jessica Schwarz) mellomlander i Buenos Aires, og blir satt ut når hun overhører en vuggesang i terminalen. Hun oppdager at hun kan den utenat på et språk hun ikke kan.
Maria blir værende i byen, og når faren Anton (Michael Gwisdek) plutselig kommer flygende fra Tyskland, skjønner hun at det er noe ved hennes fortid hun ikke vet.
Hva er hennes kobling til Buenos Aires og Argentina?
LES OGSÅ: Anmeldelsen av Hemmeligheten i deres øyne!
Flaut og kleint
Man kunne jo tro at dette var et godt utgangspunkt for en mystisk thriller, men historien holdes på et ytterst sobert nivå.
Dette kan ligne en fiksjonalisert Tore på sporet-episode, der Maria legger ut på leting etter røttene hun ikke visste hun hadde. Jeg kan avsløre såpass at hun finner noen, men at dette ikke fører til den helt store dramatikken.
Det blir bare litt flaut og kleint, litt som det kanskje pleier å bli når folk som egentlig ikke kjenner hverandre blir nødt til å forholde seg til hverandre.
(Anmeldelsen fortsetter under bildet)
Søvndyssende tempo
Det irriterer meg også at helt opplagte spørsmål ikke stilles.
Situasjonen Maria havner i er basert på en rekke grunnleggende uklarheter vedrørende hennes egen opprinnelse, og mye av filmens spilletid kunne vært unngått om hun hadde stilt de naturlige spørsmålene som skriker etter å bli spurt.
Så kan man bare lure på hvorfor det ikke gjøres. Det kan til dels skyldes at hun har det vanskelig med å innse realitetene. Men det medfører at filmen lusker av gårde i et heller søvndyssende tempo, uten særlig nerve.
LES OGSÅ: Anmeldelsen av Patrik 1,5!
Sliter med entusiasmen
Sangen i mitt hjerte er middels vellykket. Regissør Florian Cossen kaster bort mange muligheter til å gi filmen nødvendig drama og nerve.
Jeg sliter med å opparbeide meg noe entusiasme for verken historien eller figurene i den. Er dette det beste tysk film kan gi oss for øyeblikket?
