Den nye Blåfjell-filmen er en vellykket spenningsfilm for småbarnsfamiliene.
Historiens utgangspunkt er lett og forstå, jakten på det magiske hornet byr på noen morsomme situasjoner, og det ligger et klimabudskap i bånn.
Det renner kanskje ikke over av oppfinnsomhet her, og filmen vil nok mer enn hva den har budsjett til, men dette vil fungere helt utmerket for alle barn med store nisseforventninger.
LES OGSÅ: Anmeldelsen av Julenatt i Blåfjell!
Kan forandre været
Denne gangen trues rødnissenes gård av en diger isbre. Dronning Fjellrose (Ane Viola Semb) får nyss om et magisk blåhorn som kan forandre været.
Hun legger ut på reise til Gråfjell sammen med rødnissekongen Dreng (Johan Tinus Lindgren), der de oppdager at blåhornet er i besittelse hos en slem kullgruveeier som bare tenker på penger.
LES OGSÅ: Topp 10: Julefilmer!
Ikke for skremmende
Norges ukronede barnefilmkonge, Arne Lindtner Næss, har regien denne gangen. Han har bred erfaring med å regissere for og med barn etter blant annet 6 Olsenbanden Jr.-filmer.
Han skaper et trygt miljø for de yngste seerne. Joda, det finnes faremomenter her, men ingen som vil virke for skremmende, akkurat som i den originale tv-serien på NRK.
Jeg synes det er en helt riktig linje å legge seg på. Det er et potensial i norsk nissemytologi til å lage langt mørkere ting, som sett i den finske filmen Rare Exports – The Truth About Santa, som ble innspilt i Norge. Men Blåfjell er ikke riktig sted og utforske dette på.
LES OGSÅ: Anmeldelsen av Rare Exports – The Truth About Santa!
(Anmeldelsen fortsetter under bildet)
Møte med Mosetussen
Ane Viola Semb og Johan Tinus Lindgren er fine helter med høy sjarmfaktor. Begge har blitt bedre skuespillere siden den første Blåfjell-filmen.
Men litt pirk: de bør kanskje ha et større fokus på diksjon før en eventuell tredje film. Det snakkes litt for fort og utydelig til tider, som når ordet ”blåhornet” konsekvent høres ut som ”blårne”.
Persongalleriet ellers løftes av gamle solide kjenninger som Per Christian Ellefsen og Elsa Lystad.
Den største nyvinningen er Toralf Maurstad som Mosetussen, et slags skauvesen født av norsk natur og eventyrtradisjon. Introduksjonen er morsom, men jeg skulle ønske han ble brukt litt mer i resten av historien.
LES OGSÅ: Anmeldelsen av Trolljegeren!
Heisatur med gruvetog
Filmen ser og høres flott ut, blant annet med nydelig musikk av Magnus Beite, og vakre bilder av Kjell Vassdal.
Kostymer og kulisser er også av god kvalitet, selv om isbreen ser veldig pappete ut, og selv om blånissehulen og Gråfjellgruven åpenbart må være samme location.
(OPPDATERT 22.11.2011: Produsent Jørgen Storm Rosenberg har informert meg om at blånissenes hule og Gråfjellgruven faktisk er filmet i to forskjellige fjell, med forskjellig bergart, på to forskjellige steder i landet. Jeg beklager!)
Det viktigste er at det fungerer, og det gjør det! Spesielt imponerende er en fartsfylt heisatur med et gruvetog mot slutten av filmen.
Den matcher kanskje ikke hva Steven Spielberg gjorde i Indiana Jones og de fordømtes tempel for 27 år siden, men i norsk sammenheng er dette avansert nok.
(Anmeldelsen fortsetter under bildet)
Ekstra magesug
Produsentene Jørgen Storm Rosenberg og Lasse Greve Alsos har gjort et stort poeng av at dette er Norges første 3D-film.
(Skal vi være pirkete, ble den faktisk slått med et halvt år av undergrunnsfilmen Xzombies. Men den gikk aldri på ordentlig kino, og ble dessuten filmet i 2D og konvertert til 3D i etterproduksjon. Blåfjell ble filmet i 3D)
Det er forsåvidt kult å se norske fjell og daler med litt større dybdefølelse, og heisaturen med gruvetoget får kanskje et ekstra magesug i 3D. Men ellers er jeg fremdeles lunken til 3D. Jeg har ennå til gode å se en film som jeg med hånda på hjertet kan si var bedre i 3D enn i 2D.
Blåfjell 2 – Jakten på det magiske horn er en akkurat passe julete familiefilm i begge formater!
