Zelda-spillene har gledet spillere i 25 år, men vi kan alle gjøre feil en gang iblant.

Blant alle de fantastiske Zelda-skattene ligger det nemlig en hund begravet. Eller, rettere sagt, TRE hunder!

Ikke så lurt kanskje?

I 1989 inngikk Nintendo et samarbeidsprosjekt med Sony. De to skulle lage en CD-ROM-spiller til Super Nintendo-konsollen.

Nintendo hadde imidlertid liten tro på Sony som samarbeidspartner, og trakk seg fra avtalen. Dette førte til at Sony gikk videre på egen hånd, og lagde en liten sak kalt Playstation.

ANMELDELSE: The Elder Scrolls V: Skyrim

Nei, Nintendo hadde mer tro på Phillips. Etter at det likevel ikke ble noen CD-spiller til Super Nintendo, ble det til at Phillips som kompensasjon fikk rettighetene til å bruke Nintendos frontfigurer i spillene sine til konsollen CD-I.

De tre katastrofene du straks skal få lese om, var med andre ord ikke laget av Nintendo selv. Det er muligens derfor Nintendo unnlater å liste dem opp som offisielle Zelda-spill, men spillene var like fullt godkjent av Nintendo.

Det SER jo ok ut!(Foto: Nintendo/Phillips, 1993)
Link: The Faces of Evil

Hovedhistorien er ihvertfall intakt: Link må redde prinsesse Zelda fra den onde Ganon.

Det første feilskjæret kommer likevel ganske så fort. I dette spillet snakker både Link og Zelda, og når man ser resultatet forstår man godt hvorfor Nintendo har latt de holde kjeft i ettertid. I klippet under kan du også nyte noe av det verste jeg har vært vitne til når det gjelder animasjon.

Phillips må ha leid inn noen animatører, gitt dem to timer til å gjøre jobben, og kastet inn noen stemmeskuespillere fra gata. Det er iallefall den eneste forklaringen jeg har på at det er mulig å lage noe så vederstyggelig!

Spillet hadde for øvrig hadde flere alvorlige mangler: Siste bossen kunne drepes med å kaste en bok. Du måtte kjøpe lampeolje for at lyset ikke skulle forsvinne i templene. Og sist, men ikke minst: De vakre Zelda-melodiene var byttet ut med kjip synth-muzak fra helvetes tredje sirkel!

Zelda: The Wand of Gamelon

Dette spillet kom faktisk ut samme dag som Link: Faces of Evil, og var laget av det samme spillselskapet(alltid et tegn på kvalitet).

Nei Phillips! Spillet blir ikke bedre fordi du bytter hovedperson!(Foto: Nintendo/Phillips)

For en gangs skyld tar man kontrollen over Zelda. Spillet har mange av de samme problemene som Faces of Evil. I tillegg kan jeg nevne at man hopper med å trykke opp på kontrolleren, fremfor å bruke en knapp.

Alle som har spilt et plattformspill vet hvor slitsomt det er, når man samtidig skal bevege seg fremover. Spillet bød også på flere av tegnefilmene som sikkert gir Shigeru Miyamoto mareritt den dag idag. Hva tenkte de på?

ANMELDELSE: Rayman Origins – Et fargesprakende plattformeventyr

Spillets kvalitet illustreres kanskje best med et sitat fra spillet: Zelda dreper en boss, hvorpå han roper: “You`ve killed me”. Zeldas reaksjon er: “Good!”.

Zelda`s Adventure

I de to foregående spillene så man Link og Zelda fra siden. Denne gangen opplevde man herligheten ovenifra, akkurat som i det aller første Zelda-spillet til Nintendo Entertainment System(NES).

Det hjalp imidlertid ikke stort, selv om Zelda`s Adventure regnes for å være det beste av Zelda-spillene til CD-I.

Zelda`s Adventure fra det året vi koste oss med vinter-OL(Foto:Nintendo/Phillips)

Istedenfor de fæle tegnefilmene måtte man lide seg gjennom filmsekvenser med ekte skuespillere. På denne tiden mente mange at dette var fremtiden for spillbransjen, og Phillips insisterte på at spillstudioet skulle benytte seg av teknologien.

Spillet var plaget av lang ventetid når man gikk fra skjermbilde til skjermbilde. Grafikken så ut som kornete satelittbilder tatt av NASA på en dårlig dag(Det var egentlig bilder av Hawaii tatt fra et helikopter).

Stemmeskuespillet var som vanlig usjarmerende inkompetent, og jeg er i tvil om stemmer har noe å gjøre i et Zelda-spill uavhengig av kvaliteten.

Vent, det er mer!

Etter å ha skrevet om disse tre skamplettene på Zelda-spillenes gode navn og rykte, kan jeg ikke unngå å nevne tv-serien The Legend of Zelda.

Jeg så et par episoder som barn, og til og med da skjønte jeg at dette var pinlige greier.

Tretten episoder ble det til slutt, og i ettertid er serien mest kjent for en ekstremt irriterende og sytende Link:

Synes du Nintendo noensinne bør gi Link og Zelda sjansen til å snakke igjen? Har du andre eksempler på elendige filmklipp fra spill? Fyr løs i kommentarfeltet nedenfor!

 

 

 

Hei! Les dette før du skriver en kommentar:
Vi vil gjerne ha engasjerte debattanter og setter pris på konstruktive bidrag til samtalen. Det er lov å være kritisk eller uenig, men hold deg til tema og vær saklig i dine begrunnelser (husk at det er lett å bli misforstått). Personangrep og trakassering er ikke greit - slike innlegg blir slettet. Vi vil også gjerne at du bruker ditt fulle navn når du kommenterer. Takk for dine bidrag, hilsen oss i P3 Filmpolitiet.