Denne filmen lar seg lett forklare: ei dame og en mann kjører rundt i Toscana på de mest romantiske stedene Italia har å by på mens de snakker hverdagsfilosofi og er triste og desillusjonerte.
Ikke ulikt en av årets beste filmer – Blue Valentine – egentlig, men da snakker jeg om temaet. I gjennomføring og form er Møte i Toscana helt annerledes. Den er mye kjedeligere.
– Presterer til stående applaus! | Blue Valentine
Når en time av Møte i Toscana har gått, vet jeg hva som vil skje.
Roller og regi
I hovedrollene ser jeg den rutinerte franske skuespilleren Juliette Binoche sammen med den britiske operasangeren William Shimell i hans filmdebut. I registolen sitter den 71 år gamle iranske filmskaperen Abbas Kiarostami og det formelig dirrer kunstfilm av hele prosjektet. Det hadde jeg nok likt bedre, for da hadde jeg sikkert ikke sittet der og strekt meg og gjespet som en hannkatt gjennom filmens siste halvdel.
– Kopien er bedre enn originalen! | The Girl With The Dragon Tattoo
En god tvist
Når en time av Møte i Toscana har gått, vet jeg hva som vil skje. Det finnes nemlig en tvist i handlingen her som jeg ikke skal avsløre, men som kunne vært filmens redning. En god tvist kan, etter min mening, redde mye og mangt.
Dessverre kommer den i dette tilfellet midtveis, og selv om tvisten har en viss effekt, fører den til at alt som skjer derfra er opplagt. Det virker dessuten ikke som Kiarostami bryr seg med å sette inn støtet mot slutten heller – handlingen bare driver videre som ei rolig elv.
– Filmpolitiets årskavalkade | Se og diskutér vår TV-sending her!
Hvorfor skal voksne se slikt?
Møte i Toscana er sikkert myntet på et voksent publikum, men jeg skjønner ikke hvorfor voksne folk skal ta til takke med slikt? Det er jo, som William Shimells figur James Miller sier i filmen: – Det viktigste i livet er å kose seg og ha det gøy.
Da kan jeg oppfordre deg å se en annen film i julen.
Du er kanskje helt uenig? Uansett setter vi stor pris på dine meninger i kommentarfeltet vårt. God jul!
