I år er det ti år siden seriemester HBO starta å sende en serie om døden. Med fasit i hånd er konklusjonen tydelig: Aldri har de tatt et smartere valg. Alan Balls mesterverk forandra kriteriene for hva som er skikkelig god TV. Ikke bare det – han forandra nok en god del liv i samme slengen.

Spør noen meg om hva som er favorittplata mi sliter jeg med å nevne færre enn fem utgivelser. Det samme gjelder for favorittfilm. Når det kommer til TV-serier er jeg derimot ikke i tvil – svaret vil komme bestemt og umiddelbart – “Six Feet Under er det beste som er laga for TV noen gang”.

Ikke noe nøling, ingen forbehold, ikke noe “jeg synes”. I løpet av 63 episoder, 3300 minutter, viser Alan Ball og resten av SFU-gjengen at en TV-serie ikke trenger å stå tilbake for noe som helst annet kulturprodukt – hverken når det gjelder kvalitet, underholdningsverdi eller relevans.

Everyone. Everything. Everywhere. Ends.

Shakespears Hamlet, Kafkas Prosessen, The Beatles’ Revolver, Coppolas Apokalypse nå – det er meningsløst å sammenligne på tvers av uttrykk, men Six Feet Under fortjener uansett å bli nevnt i samme åndedrag som de virkelig store kulturklassikerne innen sin sjanger.

Da Torfinn tidligere i år laga ei topp 5 HBO-liste uten å ha sett Six Feet Under var det mange som reagerte i kommentarfeltet. Det er altså ikke spesielt originalt å hylle denne serien, men det gjør det ikke noe mindre fortjent. Det er forresten det dette er – en høyst personlig hyllest av det panegyriske slaget, ikke en anmeldelse.

Etter å ha sett alle episodene tre ganger kjenner jeg meg nemlig så følelsesmessig knytta til serien at det grenser til inhabilitet. Det i seg selv sier jo en del.

Six Feet Under
Familien Fisher (Foto: HBO)
En parallell virkelighet

Først – til dere som enda ikke har sett Six Feet Under – gratulerer! Dere har det som fort kan ende opp som den beste TV-tida i livene deres til gode. Ramma er familien Fishers begravelsesbyrå i Los Angeles, temaet kan sies å være noe så altomfattende som livet og døden, og manus/skuespill grenser til perfekt. Det er alt dere trenger å vite foreløpig – løp og kjøp.

Selv så jeg serien for første gang høsten 2006. I de månedene det sto på var jeg like mye begravelesbyråeier i LA som student i Trondheim. Jeg har aldri – hverken før eller siden – vært i nærheten av å leve meg så til de grader inn i fiktive personers liv.

Don’t listen to the static. Everything in the world is like this transmission, making its way across the dark. But everything – death, life, everything – it’s all completely suffused with static. – Nate

Jeg var frustrert over vinglinga til Nate, følte med Brenda, syntes synd på Ruth, var oppriktig glad i Claire, håpa ting ordna seg for David og Keith, var bekymra for Billy og rasende på Maggie.

I utgangspunktet er jeg rimelig rasjonell, men Six Feet Under viska ut grensene mellom fiksjon og virkelighet på smått absurd vis – i hvert fall på det følelsesmessige planet. Noe av hemmeligheten tror jeg ligger i at SFU-karakterene er de virkeligste fiksjonsfigurene som er portrettert på TV.

Å kalle Nate, Claire, David og resten av gjengen for nyanserte vil være et understatement. Mens andre TV-figurer gjerne har tre-fire-fem tydelige karaktertrekk har familien Fisher & co ti ganger så mange. Som virkelige folk gjerne har. De er sammensatte og komplekse, men samtidig helhetlige og troverdige.

Det at de har så mange sider av seg selv å spille på bidrar også til at vi som seere finner noe vi kan identifisere oss med i hver og én av dem – noe som igjen gjør oss mer engasjerte. Ikke akkurat noe hokus pokus, men det stiller store krav til manus og skuespill for optimal effekt. Som tidligere nevnt er ikke det akkurat noe problemområde for Six Feet Under.

Six Feet Under
Brenda ligner ikke på noen andre rollefigurer jeg har sett på TV. Og det er et kompliment til skuespiller Rachel Griffiths. (Foto: HBO)
Har livet mening?

Nate er – sammen med Al Swearengen fra Deadwood – min favorittfigur på TV-skjermen. Ikke fordi jeg synes han er en så fantastisk bra fyr – der er jeg heller ambivalent – men fordi han er virkelig, på et vis. Nate er en egoistisk idealist på evig filosoferende jakt etter mening og lykke, som alltid synes gresset virker grønnere på den andre siden.

Peter Krause spiller Nate så troverdig og godt at jeg nesten ikke har lyst til å se ham i noen annen rolle. Peter Krause er Nate Fisher – og omvendt. Sleit litt med Michael C. Hall som Dexter i de første episodene på grunn av akkurat dette – David kunne jo ikke rusle rundt i Miami og drepe folk. Det gikk seg til, men det sier uansett noe om hvordan SFU-skuespillerene har klart å gjøre rollene til sine egne.

Rollefiguren Nate Fisher bør puttes i en tidskapsel og graves ned for å gi fremtidens historikere forståelse for hvordan folk som materielt sett hadde det de trengte likevel kunne være så misfornøyde med tilværelsen. På mange vis er Nates søken etter meninga med livet kjernen i serien – er det noe poeng i å jakte på noe som er større enn oss selv i et stadig mer post-religiøst samfunn?

Hi. You’ve reached David and Keith but we can’t come to the phone right now because we’re too GAY.

Six Feet Under stiller haugevis med spørsmål, og gir ingen svar. Rett og rimelig – for spørsmålene er av den typen som sjelden har en allmenngyldig fasit. De er derimot av den typen det kan være greit å ha grubla litt på – og akkurat der tvinger serien tidvis seeren til bevisstgjøring. Kan være greit for de fleste.

Døden – for folk flest

De tre seriene som kommer nærmest Six Feet Under på favorittlista mi – The Wire, Sopranos og Deadwood – har i likhet med svært mange andre populære TV-serier (Sons of Anarchy, Breaking Bad, Homeland og Dexter for å nevne noen som er aktuelle nå) kriminalitet som et bærende element.

De handler om personer i ekstreme tilværelser, som lever liv folk flest bare drømmer/har mareritt om. De representerer, for de fleste av oss, en virkelighetsflukt – et gløtt inn i en annerledes verden. Noe som gjerne blir god underholdning.

Six Feet Under åpner riktignok hver eneste episode med et dødsfall, men storparten av disse kommer som følge av uhell eller naturlige årsaker. Det fører til at vi hele tiden treffer “vanlige mennesker” i møte med det mest ekstreme og endelige, men likevel naturlige og ufravikelige, livet har å by på – døden. 

Der de tidligere nevnte seriene viser at personer i mer eller mindre selvvalgte ekstreme tilværelser på mange måter er som folk flest, snur Six Feet Under dette på hodet og påpeker at folk flest treffer på ekstreme situasjoner i løpet av livet. Serien normaliserer døden, uten å på noen måte bagatellisere.

Men selv om rammeverket har mye død i seg, handler serien først og fremst om livet – tida før døden, den som betyr noe. Og med døden som det eneste og evige alltid tydelig tilstedeværende alternativet blir lyskasteren som er retta mot livet hakket kraftigere.

Six Feet Under
David og Keith bidro til å normalisere klining mellom menn på TV (Foto: HBO)
Godt voksne damer i sentrum

Six Feet Under har – i motsetning til de fleste andre seriene som sikter bredt publikumsmessig – flere viktige og interessante roller for damer på 50 pluss. Roller som i tillegg er casta på best mulig vis.

Først og fremst: Ruth Fisher – enka som prøver så godt hun kan å være limet i en familie som ikke trenger henne så mye som hun skulle ønska. Martyren som undertrykker følelsene sine så lenge og hardt at at de med jevne mellomrom manifesterer seg gjennom voldsomme utbrudd og knusing av glass.

Well, isn’t it comforting to know that being miserable is still better than being an idiot? – Claire

Jeg fatter ikke hvorfor Frances Conroy ikke er Meryl Streep-berømt, hun står muligens bak den mest imponerende rolletolkinga i en serie som har tufta mye av suksessen sin nettopp på imponerende rolletolkinger.

Joanna Cassidy er herlig som den smått absurde Margaret Chenowith, det samme er Patricia Clarkson som Ruths kunstnersøster Sarah. Halvveis i serien kommer også Kathy Bates inn som den frisinna Bettina – en birollefigur av det minneverdige slaget.

Kvinner over 50 er langt mer tilstede i den virkelige verden enn de er på skjermen. Six Feet Under utfordrer TV-konvensjonene også på dette punktet, og treffer blink.

Disse fire er også viktige bidragsytere til komikken i serien – på hvert sitt vis. Når serien er satt til et begravelsesbyrå og omhandler de svære tingene i livet kan man lett frykte at det hele skal bli i traurigste laget. Six Feet Under kompenserer for alt alvoret med rause mengder svart humor av beste sort – takk og pris for det.

Noen nevnt, ingen glemt

Jeg kunne via lange avsnitt, for ikke å si artikler, til hver av rollefigurene i Six Feet Under. Greia ut om hvordan Davids ecstasy-knipsing og horeknulling satt opp mot lederstillinga i menigheten og det nevrotiske behovet for alltid å være korrekt gjør ham til en av de mest herlig kontrastfylte figurene på TV-skjermen.

Jeg kunne hylla Rachel Griffiths for måten hun har gjort Brenda til den mest spennende og skremmende fiktive dama jeg vet om over flere sider. Prøvd å beskrive hvilken fantastisk karakter Claire er, og spekulert i årsakene til at det går an å bry seg så mye om en figur i en TV-serie.

Jeg kunne brukt atskillige spaltemeter på å ha lovprist Alan Ball for å ha skapt dette universet. For å ha hatt mot til å satse på noe så potensielt deprimerende og avskrekkende som døden. For å ha satsa på forholdsvis ukjente skuespillere. Og ikke minst – for å ha lyktes så til de grader med det han har prøvd på.

Jeg kunne takka HBO for å ha gjenkjent genialitet som ikke nødvendigvis har vært så tydelig i en tidlig pitche-runde som i sin endelige form. Og for å ha latt manusforfatterne konfrontere de fleste tabuene i boka med den moralske pekefingeren amputert ved rota.

Men jeg frykter at det hadde blitt kjedelig i lengden. Der kunne jeg muligens tilføyd “lite nyansert”, men det toget har nok allerede gått.

Six Feet Under
Aldri har jeg brydd meg så mye om noen som faktisk ikke fins (Foto: HBO)
Ei avslutning for evigheten

Avslutningssekvensen er et kapittel i seg sjøl. Et vondt, vakkert, viktig og vemodig kapittel. Kryssklippinga av Claires reise mot det nye og usikre med oppsummeringa av alle hovedrollekarakterenes liv og død til tonene av Sias Breathe Me er seks mildt sagt intense minutter.

Ingenting jeg skriver kan være i nærheten av å yte denne monumentale serieavslutninga rettferdighet, den må bare sees. Og føles.

Jeg var forberedt på den lille tomhetsfølelsen som kan snike seg inn når du nettopp har sett siste episode av en serie du er glad i, og vet at du er stengt ute fra det universet for alltid.

Post-Six Feet Under-følelsen var jeg derimot ikke forberedt på. De siste omveltende episodene som kulminerte i de seks mest emosjonelle TV-minuttene jeg noensinne har opplevd røska tak i meg på en måte jeg aldri i verden hadde trodd en serie kunne gjøre. Og etterlot meg fullstendig apatisk. Det var som om noen – eller noe – hadde dødd.

Kombinasjonen av at Nate, Claire, David, Ruth, Brenda, Rico, Keith og resten av gjengen var borte for godt og den sterke fornemmelsen av at jeg aldri skulle komme til å se noe så bra igjen var slitsomt trist. Fiksjon hadde aldri vært mindre fiktivt.

SPOILER!!! Se avslutninga her – med mindre du ikke har sett serien enda. Da ser du den først. 

Hvorfor? Hvordan?

Da jeg foreslo for Torfinn at jeg kunne skrive ei greie om hvorfor jeg liker Six Feet Under så godt syntes vi begge det var en god idé. Nå er jeg ikke så sikker lenger. Vanligvis synes jeg det å synse om underholdning er en takknemlig og trivelig oppgave – dette ble bare slitsomt.

Grunnen er kanskje at jeg – uansett hvordan jeg formulerer meg – ikke helt klarer å sette ord på hvor bra Six Feet Under faktisk er, eller hvorfor det er så bra som  det er. Og det er ei solid falitterklæring når jobben din er akkurat det – å sette ord på ting.

You can never really know a person and if you think you can, you’re living in a fucking dream world. – David

Six Feet Under heva TV-serie-lista markant. Men hvordan? Var det motet? Manuset? Skuespillerprestasjonene? Stilsikkerheten? Kontrastene – liv/død, humor/alvor? Det åpenbare svaret må være “en kombinasjon”. 

Denne kombinasjonen gjør i så fall at produktet blir større enn de individuelle faktorene – uansett hvor store de er –  i utgangspunktet tilsier. Men hvorfor? Kanskje er det dette udefinerbare som jeg sliter voldsomt med å konkretisere som er hemmeligheten. Noe som – hvis jeg hadde visst nøyaktig hva hadde vært – hadde gjort meg i stand til å faktisk lage TV-serier i stedet for å se på dem og å synse om dem?

For Six Feet Under er ikke bare godt håndverk, det er kunst. Unnskyld klisjéen. Det er ikke noe hvem som helst kan lage eller nødvendigvis forstå hundre prosent. Men vi kan heldigvis uansett oppleve det, og til og med nyte det fullt ut uten helt å skjønne nøyaktig hvorfor eller hvordan. Men det betyr strengt tatt ingenting, med mindre du da har meldt deg frivillig til å videreformidle opplevelsen.

Takk

Six Feet Under har – som alt annet – forskjellig betydning for forskjellige folk. Men serien tar opp så store, viktige og ulike tema at det er vanskelig å ikke overføre noe av det som skjer på skjermen til eget liv.

Meg tvang den på perspektiv på en sånn måte at jeg faktisk opplevde at ballasten fra Six Feet Under hjalp meg i ei tid da jeg sjøl møtte døden på nært hold. Og i sånne situasjoner er opplevd hjelp nøyaktig det samme som faktisk hjelp.

Kjapp skanning av diverse kommentarfelt viser at jeg langt fra er den eneste. Det må være et fint sideskussmål å ta med seg for en serie som hadde stått seg helt glimrende på underholdningsverdi alene.

Jeg er ikke sikker på om Six Feet Under har noe overordna budskap, tror egentlig ikke det.  Men det er åpent for tolkninger, for å si det forsiktig. Jeg sitter igjen med noe sånn som dette:

Den eneste konstanten i livet er døden – resten er opp til deg sjøl og tilfeldigheter. Håndtér det som best du kan.

Takk for underholdninga og innsikten, Six Feet Under.

Er du enig? Uenig? Vil du dele et favorittøyeblikk fra serien? Eller fortelle meg hvorfor jeg tar feil? Kommentarfeltet er ditt:

Hei! Les dette før du skriver en kommentar:
Vi vil gjerne ha engasjerte debattanter og setter pris på konstruktive bidrag til samtalen. Det er lov å være kritisk eller uenig, men hold deg til tema og vær saklig i dine begrunnelser (husk at det er lett å bli misforstått). Personangrep og trakassering er ikke greit - slike innlegg blir slettet. Vi vil også gjerne at du bruker ditt fulle navn når du kommenterer. Takk for dine bidrag, hilsen oss i P3 Filmpolitiet.