J. Edgar Hoover blir spilt av en Leonardo DiCaprio i storform.

Historien om hvordan denne plagede mannen med mangelfullt utviklede sosiale antenner bygde opp FBI fra grunnen av, er interessant.

Men den er også en tanke grå og kjedelig. Clint Eastwood har regissert sedvanlig trygt og traust. Han tar ingen sjanser, og seifer filmen i land.

Det gnistrer ikke akkurat av resultatet, selv om håndverket er rimelig godt.

LES OGSÅ: Anmeldelsen av Eastwoods Hereafter!

Tre epoker

Filmen hopper frem og tilbake i tid, noe som av og til kan bli en smule forvirrende, men jeg syntes det gikk greit å holde følge med den narrative tråden.

Tre hovedepoker skildres. Vi ser hvordan byrået blir startet, hvordan det får sitt store gjennombrudd med etterforskningen etter kidnappingen av pilothelten Charles Lindberghs baby i 1932, og hvordan Hoover mot slutten av sitt liv forsøker å nedtegne sin versjon av hans egen historie.

LES OGSÅ: Anmeldelsen av Eastwoods Invictus – De uovervinnelige!

Overfører frykt

Hoover blir ikke spesielt flatterende skildret i filmen. Han beskrives som en nervebunt, kuet av sin mor, med undertrykt seksualitet og stadig redd for alle reelle og mindre reelle farer i verden.

Hoover hadde imidlertid evnen til å overføre sin egen frykt på andre, i følge filmen, noe som kom godt med hver gang byrået trengte midler til å utvide driften.

(Anmeldelsen fortsetter under bildet)

Armie Hammer og Leonardo DiCaprio i J. Edgar (Foto: SF Norge).
Armie Hammer og Leonardo DiCaprio i J. Edgar (Foto: SF Norge).
Hemmelig kjærlighet

Filmen hevder videre at FBI i realiteten ble drevet av et homofilt par. Hoover knyttet seg nemlig sterkt til Clyde Tolson (Armie Hammer), en fremadstormende mann som egentlig ikke passet profilen til en FBI-agent.

Hoover gjorde ham likevel til sin nestkommanderende gjennom nesten 50 år, og filmen skildrer dette vennskapet som et forkledd kjærlighetsforhold.

Dustin Lance Blacks manus inneholder til og med en skikkelig konfrontasjon mellom dem, som er ren diktning. Resten er basert på rykter.

LES OGSÅ: Anmeldelsen av Eastwoods Gran Torino!

Dominerende mor
Leonardo DiCaprio og Judi Dench i J. Edgar (Foto: SF Norge).
Leonardo DiCaprio og Judi Dench i J. Edgar (Foto: SF Norge).

Vennskapet mellom Hoover og Tolson skildres fint, men den store homokonfrontasjonen hører hjemme i en annen film med større såpefaktor.

Bedre er konfrontasjonene mellom Hoover og hans dominerende mor (Judi Dench). Han blir i ung alder fortalt at hun heller vil ha en død sønn enn en homofil sønn, en usminket instruks om at han aldri må leve ut sin legning.

Denne scenen er brutalt ærlig formidlet uten overdreven dramatikk, noe som gjør den sterkere.

Alderssminke feiler

Det største problemet med J. Edgar, er at historien spenner over 50 år. Både DiCaprio, Hammer og Naomi Watts (som spiller Hoovers trofaste sekretær) sminkes etter alle kunstens regler for å fremstå som gamle mennesker.

Leonardo DiCaprio sminkes gammel i J. Edgar (Foto: SF Norge).
Leonardo DiCaprio sminkes gammel i J. Edgar (Foto: SF Norge).

Sminken er forseggjort, ned til porene i gammel hud og gråsløret i øyeeplene, men det er likevel fryktelig lett å se at det er falskt. Illusjonen holder ikke!

Kanskje hadde det vært bedre å la skuespillere oppi åra ta seg av de rollene?

LES OGSÅ: Anmeldelsen av Eastwoods Changeling!

For tafatt

Clint Eastwood har kanskje forsøkt å gape over for mye denne gangen. Det krever mye å skildre et helt liv på to timer og sytten minutter.

Han gjør slett ingen dårlig jobb. Filmen lar oss forstå mye av hva som formet J. Edgar Hoover og hva som drev hans innbitte kamp mot fiender, både virkelige og innbilte. Og Leonardo Di Caprio og Armie Hammer spiller godt, både som unge og gamle, tross sminken.

Men filmen er for tafatt når den skal skildre spenningsforholdet mellom Hoover, Tolson, FBI og de til enhver tid rådende presidenter. Mon tro hva Oliver Stone kunne ha utrettet med dette materialet?

Om FILMEN

J. Edgar
  • J. Edgar
  • Slippdato: 20.01.2012
  • Regi: Clint Eastwood
  • Utgiver: SF Norge
  • Sjanger: Drama

Hei! Les dette før du skriver en kommentar:
Vi vil gjerne ha engasjerte debattanter og setter pris på konstruktive bidrag til samtalen. Det er lov å være kritisk eller uenig, men hold deg til tema og vær saklig i dine begrunnelser (husk at det er lett å bli misforstått). Personangrep og trakassering er ikke greit - slike innlegg blir slettet. Vi vil også gjerne at du bruker ditt fulle navn når du kommenterer. Takk for dine bidrag, hilsen oss i P3 Filmpolitiet.