UKAS GJESTESKRIBENT: Sigmund Ditmansen!
Filmregissør Cameron Crowe (Almoust Famous, Vanilla Sky) har laget dokumentarfilmen Pearl Jam Twenty, som ble sluppet rett på Blu-Ray og dvd høsten 2011. Den er også blitt vist på enkelte kinoer og tv-kanalen PBS, som en del av serien American Masters.
Se trailer for Pearl Jam Twenty under:
Bred og publikumsvennlig
Cameron Crowe har kjent gutta i Pearl Jam siden deres debut på 90-tallet. Med dette grunnlaget hadde jeg ikke så høye forventninger til filmen, jeg er selv fan, men trodde dette skulle bli en slags ”fanorgie” av fun facts om bandet. Til min overraskelse er denne filmen, etter min mening, en bredere og mer publikumsvennlig film enn forventet. Det er selvfølgelig en fordel at man i det minste har hørt om Pearl Jam, men trenger ikke være tenclubmedlem eller ha billetter til Spektrum 9. juli, for å ha glede av filmen.
Dette er først og fremst en film om musikk og kjærligheten artistene har til den.
Filmen handler om Pearl Jam og deres musikk, derfor blir enkelt smådeler av filmen i noen grad mer for fans. Likevel tror jeg filmen i det store og det hele interessant for alle, som i større eller mindre grad, har en interesse av musikk/rockehistorie. Det er spennende å se historien til et band som på ingen måte er skreddersydd av produsenter, men også hvor vanskelig det er å overleve som band og det å holde fast ved sin musikalske identitet, fra deres spede begynnelse som grungeband frem til i dag. Gjennom filmen får man se et band som alltid har prøvd å gjøre ting på sine, ikke andres premisser. Selv likte jeg veldig godt begynnelsen som handler om bandet Mother Love Bone, Gossard og Aments tidligere band, og gir en innføring musikkmiljøet i Seattle på tidlig 90-tall. Seattle var en musikalsk arena ulik alt annet i USA på tiden.
Jeg føler også at fokuset i filmen er veldig riktig, man slipper de mest pikante detaljer fra bandmedlemmenes privatliv. De kunne rippet opp i Mike McCreadys diverse avhengigheter, men dette nevnes så vidt i en bisetning, da det sikkert er for personlig. Det nevnes noen dødsfall i filmen, for eksempel Kurt Cobain og Andy Wood, men disse har påvirket bandet og er viktige for historien. Dette er først og fremst en film om musikk og kjærligheten artistene har til den.
Under ser du utdrag hvor Chris Cornell forteller om det ”uvanlige” musikkmiljøet i Seattle.
1200 timer med råmateriale
Rent filmteknisk synes jeg også filmen er veldig god. Jeg vil faktisk berømme klipperne av denne filmen, en yrkesgruppe som ofte får for lite ”cred” for sitt arbeid. Denne filmens gode kvalitet skyldes i stor grad godt håndverk. Det er en god blanding av intervjuer gjort i forbindelse med filmen, eldre intervjuer og en rekke amatør- og konsertopptak. Filmen veksler tempoet ofte, men flyter likevel godt, på grunn av den nevnte klippingen. Filmen går fra kjappe kryssklippinger rundt temaer som Pearl Jams aggressive show i begynnelsen, til rolige seanser rundt triste temaer som Roskilde i 2000.
Cameron Crowe har alltid vært god på soundtrack i sine filmer.
De har visstnok hatt tilgang til over 1200 timer med råmateriale som er klippet ned til rundt to timer, men det føles ikke for tettpakket ut, det er akkurat perfekt.
Det føles vel nesten unødvendig å nevne, at det meste av musikken i filmen er Pearl Jams egen musikk. Som fan synes jeg jo ingen annen musikk passer bedre, men det valg av låter til filmen er selvfølgelig mesterlig. Cameron Crowe har alltid vært god på soundtrack i sine filmer, men så er han jo også tidligere musikkjournalist, så det er ikke så rart.
I videoen under ser du en yngre Eddie Vedder som var villig til å ofre livet for underholdningen:
Et godt stykkefilmatisk håndverk
I løpet av Pearl Jam Twentys to timer får vi den tjue år lange musikalske reisen til Pearl Jam, et band som alltid har banet sin egen vei og aller helst gjort det stikk motsatte av ”å følge strømmen”. Fra begynnelse, til det jeg håper selv, hvert fall bare er halveis. Denne filmen handler riktignok om Pearl Jam, men jeg føler den sier mye om deler av musikkindustrien og livet som band på et mer generelt plan. Jeg kjenner jeg har lyst til å se flere filmer som dette, det er virkelig interessant å se hvordan artister og musikk formes av sin samtid og motsatt. Det er mulig American Masters har flere godbiter på lager, jeg skal i hvert fall sjekke ut serien ytterligere.
Som allerede nevnt er det jo ingen vits å se den hvis du ikke liker rock, da måtte det i så fall være for å se et godt stykkefilmatisk håndverk.
Sigmund Ditmansen er ukas gjesteskribent hos oss, og har du kommentarer til anbefalingen hans er det bare å slippe seg løs i kommentarfeltet!