Ruben Östlund er jammen modig. Han har turt å lage film om innvandrerungdom som raner andre gutter. Noen kaller det rasistisk. Andre kaller skildringen sannferdig, siden den er basert på en virkelig hendelse.
Uansett hvordan du velger å se på det, kan det ikke underslås at Play er utrolig velspilt, med en gjennomgående nerve og overbevisende realisme.
Det kan føles ubehagelig å være observatør til handlingene, for Östlunds geniale regi gjør dette til en sterk filmopplevelse.
LES OGSÅ: Anmeldelsen av De ufrivillige!
Et psykologisk spill
Tre gutter blir kontaktet av en truende gjeng innvandrerungdom på et kjøpesenter.
De beskyldes for å være i besittelse av en stjålet mobiltelefon, og blir motvillig med til et avtalt sted for å oppklare hvorvidt det er tilfelle.
Guttene forstår kanskje intuitivt at de blir lurt inn i noe, men tør ikke annet enn å bli med på det psykologiske spillet som er allerede i gang.
LES OGSÅ: Anmeldelsen av Simon og eiketrærne!
Et dokumentarisk preg
Östlund viderefører det filmatiske språket vi kjenner fra De ufrivillige og kortfilmen Hendelse ved bank.
Kameraet eksisterer som en observerende faktor i situasjonene, som om det kun er oppstilt og tilfeldigvis fanger opp det som skjer.
Det er med på å gi filmen et dokumentarisk preg, og en umiddelbarhet som fremhever realismen i fortellingen.
(Anmeldelsen fortsetter under bildet)
Ekstrem overbevisning
Det utroligste med Play er hvor godt de unge skuespillerne spiller. For de fremstår virkelig med ekstrem overbevisning, både som rådville ofre og overgripere med blod på tann.
Östlund og hans team må ha gjort en fabelaktig jobb med guttene, både i castingprosessen og under innspillingen. Deres prestasjoner kan kanskje også forklares med at det psykologiske spillet er noe alle barn kjenner igjen fra enhver skolegård, lekeplass og gatemiljø.
Det er alltid noen som utøver en eller annen form for makt mot en svakere part. Det skildres briljant i denne filmen.
LES OGSÅ: Anmeldelsen av Fish Tank!
Uten foreldrekontroll
Jeg forstår at noen vil finne innholdet i Play kontroversielt. Men jeg ser det mer som en ærlig flik av det svenske samfunnet, enn som et innlegg i noen innvandringsdebatt.
Filmen viser hvor alene barn kan stå i en voksenverden som har det for travelt med å bry seg. Dette gjelder begge parter i denne historien. Også overgriperne er alene, og gjør det de gjør fordi de kan, uten foreldrekontroll.
Og når de voksne først involverer seg, går heller ikke det særlig bra.
