To ektepar møtes for å diskutere sine barns problemer, men ender opp med en full konfrontasjon om sine egne liv.
Roman Polanski har regissert en film basert på et teaterstykke (La Dieu de carnage av Yasmina Reza), og kommer seg ikke helt av scenen. Dette føles virkelig som filmet teater.
Men skuespillerne er svært dyktige, og det finnes elementer i stoffet som mange kan kjenne seg igjen i. Jeg liker filmen best når den verbale dramatikken etter hvert eskalerer.
LES OGSÅ: Anmeldelsen av Revolutionary Road med Kate Winslet!
Ukomfortabel situasjon
Et barn slår ned et annet med en kjepp i en park i New York.
Voldsutøverens foreldre (Kate Winslet og Christoph Waltz) kommer til et avtalt møte hjemme i Brooklyn hos den fornærmedes foreldre (Jodie Foster og John C. Reilly) for å skvære opp.
Men en ukomfortabel situasjon med småprat eskalerer etter hvert til en alkoholdreven diskusjon om ekteparenes egne motsetninger og problemer.
LES OGSÅ: Anmeldelsen av Jodie Fosters The Beaver!
Praten eskalerer
Jeg liker hvordan filmen viser foreldrene i startfasen, når de møtes til en pinlig samtale det er åpenbart at ingen av dem egentlig vil ha, men de føler de må i den politiske korrekthetens tidsalder.
Den famlende og innholdsløse småpraten virker troverdig. Måten praten eskalerer på, er ikke alltid like troverdig. Unnskyldningene for at besøket stadig dras ut i tid er dårlige.
I den virkelige verden ville besøket sluttet med den innholdsløse tompraten. Her kastes det opp, og en er stadig opptatt i lange telefonsamtaler.
Det blir litt vanskelig å tro på at disse menneskene faktisk ønsker å befinne seg i samme rom av noen som helst årsak.
(Anmeldelsen fortsetter under bildet)
Best når det stormer
Men det har den ønskede effekten, for når forskjellene mellom parene begynner å åpenbare seg for fullt, og en flaske whisky settes på bordet, faller maskene gradvis.
Den siviliserte diskusjonen utvikler seg etter hvert til en verbal krig, både par mot par og mann mot kone.
Jeg liker filmen best når det stormer!
LES OGSÅ: Anmeldelsen av Vann til elefantene med Christoph Waltz.
Best når den biter
Både Winslet, Waltz, Foster og Reilly presterer godt, helt i fra den edruelige begynnelsen til den forfyllede sluttfasen.
Roman Polanski regisserer dem med et godt øye for ekteskaplig dynamikk og friksjon.
Blodig alvor – Carnage er kanskje en liten film, men den biter når den er på sitt beste.
