Filmfestivalen i Berlin, Berlinalen, er en av verdens største og viktigste filmfestivaler, med over 300 000 solgte billetter hvert år. I år var Filmpolitiet tilstede for første gang, og her får du lese mer om filmene vi så.

Filmer som vil bli satt opp på kino i Norge har fått en full anmeldelse, det gjelder Young Adult, Nåde, En kongelig affære, Haywire og Iron Sky. De andre har vi skrevet noen få velvalgte ord om, og gitt et terningkast.

Redaksjonen var på plass noen dager i den siste helgen, mens selve festivalen varer i over 10 dager. Derfor er denne listen med anmeldelser og minianmeldelser kun et lite utvalg av alle filmene som ble vist.

Rebelle (War Witch)

Morten Skogly:

Rachel Mwanza vant en velfortjent Sølvbjørn for beste skuespillerinne under årets Berlinale. I løpet av filmens 90 minutter er det ikke et sekund hvor jeg tenker at hun er 15 år og skuespiller, i mine øyne er hun barnesoldaten som blir tvunget til å skyte sine egne foreldre for å overleve, og det er ingenting som forstyrrer fra den sterke historien.

Den kanadiske regissøren Kim Nguyen er ekstatisk i sin beskrivelse av sin hovedrolleinnehaver etter utdelelsen av prisen, og med rette. Når hun dreper sin overgriper med machete og vinner sin frihet så fryder jeg meg. Filmen er skitten og rå, men ikke forutsigbar. Det er vakre scener blant alt blodet, og den ender godt.

Magi-referansene er litt vanskelig å forstå for en nordmann, men ellers er det lite som trekker ned. Et ekstra pluss for det nydelige soundtracket, som bidrar til å gi Rebelle en annerledes vri.

(saken fortsetter under traileren)

Cherry

Maria:

Aldri før har jeg opplevd at en film bæres i så stor grad av utseendet til filmens heltinne som i indiesmørja Cherry. Filmen hadde verdenspremiere under filmfestivalen i Berlin, og ble en åpenbar skuffelse etter to timer med nærbilder av skuespiller Ashley Hinshaw mens hun dusjer, sminker seg, har sex, onanerer, gråter, og forfører seg til et bedre liv. I resten av filmen møter vi James Franco som den kokain-avhengige advokaten og kjæresten, Dev Patel som forelska bestekompis, og Heather Graham som lesbisk mykpornoregissør.

ANMELDELSE: Rise of the Planet of the Apes – full av drama og spenning

Etter å ha etablert nøyaktig hvor ille tilværelsen er for Cherry (en alkoholisert mor og en voldelig far) reiser hun til San Fransisco for å gjøre noe bedre med livet sitt.

Hun starter som servitør på en strippeklubb, og ender så fort opp som pornoskuespiller at de fleste av oss faller av lasset. Er det ikke meningen man skal ha litt mer skrupler enn dette?

Hun har verden i mot seg i alt hun gjør, bortsett fra sine varme og omtenksomme venninner i den lyse og koselige garderoben på pornosettet. (Feminisme handler jo tross alt om å heie på alle jenter, som Tone Damli sier.)

Cherry er en vakker, overfladisk, og tullete film som verken underholder eller gir et annet syn på en tabubelagt side av underholdningsindustrien. Ikke klarer jeg å identifisere meg med Cherry, og ikke klarer jeg å heie på henne heller. Hadde et snev av skepsis vært for mye å be om?

(saken fortsetter under traileren)

En kongelig affære

Marte:

Etter å ha sett En kongelig affære fikk jeg lyst til å ta et dypdykk i historien til det danske kongehuset. For dette er en spennende historie, selv om den kanskje ikke overrasker meg veldig.

Jeg vet ikke hvor mange friheter filmskaperne har tatt seg når det gjelder historisk korrekthet, men det er heller ikke viktig. Det er den store, men såre kjærlighetshistorien som står i sentrum for denne filmen.

Blandingen av godt skuespill og fantastisk scenografi gjør En kongelig affære til en vakker film, som absolutt spiller på de rette strengene.

Les hele anmeldelsen her

(saken fortsetter under traileren)

Haywire

Rune:

Haywire er en god thriller, med en godt oppbygd historie, men Soderbergh har skjært filmens fortelling inn til benet, og gir for lite tid til detaljene og de mange spennende sidehistoriene.

Gjemt inne i Haywire ligger flere spennende oppdrag for Carano og hennes figur Mallory – jeg gleder meg til å se mer av henne i beintøffe actionroller.

Les hele anmeldelsen her

(saken fortsetter under traileren)

Hot boy noi loan – cau chuyen ve thang cuoi, co gai diem va con vit

Rune:

Øst-Asia og Sørøst-Asia har et spesielt sted i mitt filmhjerte. Derfor gledet jeg meg til Hot boy noi loan – cau chuyen ve thang cuoi, co gai diem va con vit (Lost in Paradise på engelsk) av Ngoc Dang Pu.

Vi får se to parallelle historier; en om vietnamesiske homofile menn som prostituerer seg for å overleve den vanskelige hverdagen i Saigon, og en om en mentalt tilbakestående mann som adopterer et andeegg og tar på seg oppgaven å klekke egget.

Filmen flytter seg uregelmessig mellom de to historiene, uten at de noensinne møtes. Skuespillerprestasjonene er middelmådige, bortsett fra Vinh Khoa Loi i rollen som Khoi – han overbeviser meg om virkeligheten på gata i den vietnamesiske hovedstaden. Ja, i dag heter byen Ho Chi Minh City, men filmen bruker selv Saigon om byen.

Byen brukes i liten grad i filmen, selv om de store kontrastene mellom rike og fattige kunne fungert som et godt virkemiddel i filmen.

Lydarbeidet er provoserende dårlig, med raske overganger mellom poetiske musikksekvenser og dialogscener. Du kan nærmest høre teknikeren dra opp og ned spakene i mikserommet.

(saken fortsetter under traileren)

Iron Sky

Torfinn:

Hele verdenssamfunnet blir vitset med i Iron Sky, og avslutningen viser, til min store glede, en gigantisk mønstring av alt som finnes av våpen på begge sider av krigen.

VIDEO: Han er sci-fiens redningsmann – vi møtte Iron Sky-regissøren

For en film som dette er det ingen generalsmell at historien halter litt her og tar en snarvei der. Det samme gjelder for kvaliteten på skuespillerne. Det holder fint til en femmer, siden de mest sentrale ingrediensene – effekter, galskap og moro – er så godt ivaretatt.

Les hele anmeldelsen av Iron Sky her

Les også: Bor det nazister på månen?

Les også: Skuespillerne utviklet egen nazihumor på settet

(saken fortsetter under traileren)

La Gece

Rune:

Tvangsekteskap og arrangerte ekteskap er brennhete diskusjonstemaer i det multikulturelle Europa. Reis Çelik sin film er en nøktern fremstilling av hva som skjer når to mennesker blir fanget av kulturelle normer og forventninger.

Det er en dvelende film, som i all hovedsak utspiller seg i soverommet på bryllupsnatten. I dette tilfellet blir situasjonen ekstra vanskelig, siden jenta er rundt 13 år mens mannen er nærmere 60.

Ilyas Salman spiller gnistrende godt i rollen brudgommen, men det redder dessverre ikke filmen fra å være 40 minutter for lang. De lange scenene og dialogene fra soverommet er til tider innholdsløse, og filmen forsvinner ned i en stillestående grop midtveis. En kraftig runde i klipperommet ville gitt en knallgod kortfilm etter min mening. Festivalens ungdomsjury var uenige og belønnet filmen med Krystallbjørnen.

(saken fortsetter under traileren)

Magi i luften

Filmpolitiets redaksjon var stort sett samstemte i sin vurdering av filmene vi fikk sett på årets festival. Danske Magi i luften var derimot en film som splittet redaksjonen i to, derfor får du her to minianmeldelser.

Musikalfilmen handler om det alle tenåringer tenker på – fitte, pikk, knulling og kjærlighet. Vi følger to jenter og to gutter i løpet av en natt, og vi følger dem inne i deres fantasiverden. Det er fargerikt og musikkinnslagene er mange.

Marte og Torfinn:

Filmen er nemlig et fyrverkeri av glitter og paljetter, der alt ligger badet i rosa, lilla og grønt lys. Alt er så sterkt for de fire ungdommene vi følger og i deres verden er de konger.

Filmen ser ut som en syretripp over regnbuen, og jeg elsker det. Med danske hits fra de siste 20 åra sitter vi fornøyd i kinosetet og tramper takten med foten. Hvis du er ute etter en merkelig, overraskende og artig filmopplevelse må du se Magi i luften. Anbefales!

Rune og Maria:

Den konstante bruken av sterke farger i alle scenene er slitsomt å se på, skuespillerne er anonyme og filmen svirrer ufokusert omkring i sin første time. Først når den tør å ta tak i følelser og tanker utover kjønnsorganer klarer regissør Simon Staho å engasjere. Svak terningkast 3.

(saken fortsetter under traileren)

Nåde

Rune:

Nåde er en sterk film om anger, kjærlighet og nettopp nåde. Matthias Glasners stramme kontroll gjør filmen til en saktegående, men også vakker filmopplevelse.

Hans nysgjerrige blikk gir norske filmseere en utenforståendes inntrykk av vårt eksotiske land, og skuespillerne gir varme og liv til den følelsesladde fortellingen.

Les hele anmeldelsen her

Young Adult

Birger:

Charlize Theron viser seg fra sin beste og verste side i Young Adult. Best, som i skuespiller med et allsidig talent, og verst som i figur med tvilsom moral og usympatisk framferd. ”Verst” er altså også positivt ment!

Teamet bak Juno, regissør Jason Reitman og manusforfatter Diablo Cody, forteller en morsomt, trist og skarp historie om balldronningens mindre glamorøse hjemkomst til hjembyen.

Ikke alt oser av like høy troverdighet, men Theron er en glede å se gjennom hele spilletiden.

Les hele anmeldelsen her

(kommentarfeltet finner du under Birger Vestmo sin videoanmeldelse)

Hei! Les dette før du skriver en kommentar:
Vi vil gjerne ha engasjerte debattanter og setter pris på konstruktive bidrag til samtalen. Det er lov å være kritisk eller uenig, men hold deg til tema og vær saklig i dine begrunnelser (husk at det er lett å bli misforstått). Personangrep og trakassering er ikke greit - slike innlegg blir slettet. Vi vil også gjerne at du bruker ditt fulle navn når du kommenterer. Takk for dine bidrag, hilsen oss i P3 Filmpolitiet.