Filmfestivalen i Berlin, 2012: En nokså obskur konspirasjonsteori handler om at nazistene flyktet til månen i 1945. Slikt blir det heldigvis film av, takket være den finske regissøren Timo Vuorensola og en bråte med folk fra alle verdenshjørner som alle har bidratt med sitt gjennom internett.
Iron Sky inneholder alt du kan forestille deg av herlig tredje rike-humor.
Denne enorme gjengen av bidragsytere kan ikke bare ha holdt på med spesialeffekter – de har nok også kost seg glugg ihjel med alle nazivitsene som er i omløp.
Les også: Bor det nazister på månen?
Les også: Skuespillerne utviklet egen nazihumor på settet
For Iron Sky inneholder alt du kan forestille deg av herlig tredje rike-humor, slik som Allo Allo (hvis du husker serien). Hvis du skulle lure: Holocaust holder de seg klokelig unna.
Dieselpunk
Iron Sky forteller historien om en gjeng dieselpunknazister i en koloni på baksiden av månen. De har ‘måne-tilpasset’ sine uniformer, folkevogner og motorsykler med sidevogn og forberedt seg på å én dag vende tilbake til jorden. Og i 2018 – året filmen foregår i – er tiden kommet. Tilfeldighetene vil også ha det til at én svart og én hvit astronaut lander på månen nettopp i disse tider – et PR-stunt fra den sittende presidenten i USA.
Dette er begynnelsen på en sci-fi-komedie som vil være nettopp dét – en dritglad fest av en film for sci-fi-fansen.
Berlin 2012 | Vi møtte regissøren av Iron Sky
Romfartskomedie
Iron Sky gir nesten begrepet romkom (romantisk komedie) ny betydning: romfartskomedie. Filmen er et eneste stort glimt i øyet, og spiller ut alle tenkelige situasjoner nazier kan havne i og omgir det med massive spesialeffekter. Selve historien tar meg fra månen, til jorden og tilbake igjen, og her og der er det enkelte hull i selve fortellingen. Det skyldes nok den ekstreme entusiasmen filmen har for de komiske situasjonene.
Når svart møter nazi
‘Nazinautenes’ spydspisser er vitenskapskvinnen og ‘jord-eksperten’ Renate Richter og kronføreren og offiseren Klaus Adler, spilt av tyske Julia Dietze og Götz Otto. Den ene skjønn og velmenende, den andre grovskåret og hensynsløs. Skjønnheten og udyret, på en måte.
Christopher Kirby spiller den svarte astronauten James Washington, og når svart møter nazi blir det hysterisk.
Udo Kier er som vanlig helt fantastisk på sin reserverte måte, denne gangen som Adolfs arvtager den nye føreren Wolfgang Kortzfleisch. Og i rollen som den obligatoriske gale vitenskapsnazien briljerer Tilo Prückner som Doktor Richter. På jorden er den Sara Palin-aktige presidenten spilt av Stephanie Paul en fest å følge med på, mens Peta Sergeant som PR-assistenten Vivian Wagner ikke helt har det komiske talentet som trengs.
Berlin 2012 | Livet som leiesoldat er ikke lett
(anmeldelsen fortsetter under traileren)
Men i alle dager….
Iron Sky har så mange ‘men i alle dager’-øyeblikk at jeg må møte blikket til min kollega Martin hyppig underveis i filmen. Den monumentale musikken sørger støybandet Laibach for.
Hele verdenssamfunnet blir vitset med i Iron Sky, og avslutningen viser, til min store glede, en gigantisk mønstring av alt som finnes av våpen på begge sider av krigen. For en film som dette er det ingen generalsmell at historien halter litt her og tar en snarvei der. Det samme gjelder for kvaliteten på skuespillerne. Det holder fint til en femmer, siden de mest sentrale ingrediensene – effekter, galskap og moro – er så godt ivaretatt.
Iron Sky forteller en historie som har foregått med krigsleketøy på millioner av gutterom verden over og hvis du er en av disse, må du såklart se den.
Filmpolitiet så Iron Sky på Filmfestivalen i Berlin. Filmen har norgespremiere 4. april. Har du kommentarer til anmeldelsen, legg dem gjerne igjen i kommentarfeltet vårt!
Les også: Bor det nazister på månen?
