The Artist hyller en svunnen tid da Hollywood var selve drømmefabrikken, der stjernene funklet sterkere enn noe annet sted.
Regissør Michel Hazanavicius pøser på med sjarmerende og søtladen nostalgi, og siden The Artist er laget som stumfilm, trenger ikke skuespillerne bry seg om å formidle følelser og stemninger med brysom dialog.
Svulstige fioliner og lett overdreven mimikk og kroppsspråk duger i massevis. Trass i det noe uvante filmspråket, lykkes filmen overraskende godt med det den forsøker å gjøre.
LES OGSÅ: Anmeldelsen av This Must Be The Place!
Lydfilm slukker stumfilmstjerne
Fortellingen starter i 1927. Stumfilmstjerna George Valentin (Jean Dujardin) hjelper Peppy Smith (Bérénice Bejo) i gang med sin Hollywood-karriere.
Når lydfilmen gjør sitt inntog, nekter George å innse at dette er fremtiden, noe som får katastrofale følger for hans egen karriere.
Plutselig er han glemt, mens Peppy er den nye stjerna i byen. Men hun har ikke glemt sitt store idol.
LES OGSÅ: Anmeldelsen av This Means War!
Hengivent publikum
The Artist er nydelig i skildringen av det gamle Hollywood, og hvilken betydning den gryende filmindustrien hadde hos allmenheten.
Se bare på ansiktsuttrykkene til det hengivne publikummet i en tidlig scene. De er som sugd inn i eventyret de ser utfolde seg på lerretet.
Dessuten får vi en god følelse av pionerarbeidet, den naive optimismen og den enorme utviklingen i filmindustrien, der stjerner kunne tennes og slukkes omtrent over natta.
(Anmeldelsen fortsetter under bildet)
Perfeksjonert stumfilmutseende
Historien i seg selv er ganske enkel. Det handler om en mann som har alt, mister alt og hvordan han kommer seg tilbake igjen.
Men det er en fryd å oppleve Jean Dujardin i hovedrollen. Hans George Valentin oser av klasse. Den smale barten, det blendende smilet, det finkjemmede håret. Denne fyren har perfeksjonert utseendet til en klassisk stumfilmstjerne.
Bérénice Bejo er også frisk, frekk og nydelig som Peppy Miller, jenta som forelsker seg i Valentin, og får karrieren i gang takket være ham. De spiller svært godt innenfor sine rollers stramme rammer.
LES OGSÅ: Anmeldelsen av Young Adult!
Understreker konteksten
Regissør Michel Hanazivicus har gjort en genistrek ved å filme historien som en stumfilm nesten hele veien.
Det er med på å understreke historiens kontekst, forsterke tidskoloritten, og gir ham muligheter til å leke med lyd i noen svært effektive scener.
Jeg skal ikke avsløre hvordan det gjøres, men dette er elementer som er like virkningsfulle som den røde kåpen i Steven Spielbergs Schindlers liste.
(Anmeldelsen fortsetter under bildet)
Romantiserende film
The Artist er absolutt en annerledes film. Noen vil kanskje synes stumfilmaspektet virker fremmedgjørende, men jeg finner filmen svært lett å bli glad i.
Den romantiserer over en lav sko, og fraværet av dialog forenkler figurenes reaksjonsmønstre og utvikling gjennom historien, men jeg liker det jeg ser veldig godt.
The Artist er retrogull!
