En roadmovie om en aldrende rockestjerne på jakt etter en nazioffiser? This must be the place er akkurat like rar som denne pitchen.
Sean Penn gjør en festlig hovedrolle, åpenbart inspirert av utseende til Robert Smith fra The Cure, krysset med ganglaget til Ozzy Osbourne og stemmen til Truman Capote.
Det er morsomt å se ham være fisk på land, men historien er veldig rar og har tilsynelatende ingen dypere lag. Dette er overfladisk snåleri som reddes av Sean Penn.
LES OGSÅ: Anmeldelsen av Fair Game med Sean Penn!
Rockestjerne på landeveien
Vi møter den noen og 50 år gamle rockestjerna Cheyenne (Sean Penn) som ikke har opptrådt på 20 år og lever på royalties i Dublin.
Han krysser Atlanteren når faren ligger for døden, men kommer for sent.
Cheyenne får vite at faren helt til det siste jaktet på nazioffiseren som plaget ham i en konsentrasjonsleir under andre verdenskrig, og legger ut på den amerikanske landeveien for å avslutte det som faren ikke rakk.
LES OGSÅ: Anmeldelsen av Milk med Sean Penn!
(Anmeldelsen fortsetter under bildet)
Morsomt med kontraster
Utgangspunktet virker svært lovende, med Sean Penns utsvevende figur med en kombinasjon av rockeglamour, sort humor og tragisk klangbunn.
Og det er morsomt å oppleve kontrastene mellom ham og det svært så amerikanske landskapet han beveger seg gjennom.
Men figuren hans er såpass klovnete at det er vanskelig å ta hans emosjonelle utbrudd på ramme alvor. Når han beklager seg over at han aldri fikk barn, eller at faren ikke elsket ham, virker det ikke helt ekte og troverdig.
LES OGSÅ: Anmeldelsen av Into The Wild, regissert av Sean Penn!
Underfundigheter om livet
I en road-movie er det vanlig at figurene påvirkes av de man møter underveis, og vice versa.
Jeg ser ikke helt den utviklingen her. Mange av møtene byr på underfundigheter om livet.
Av og til kommer han med noen treffende visdomsord som virker litt for treffende, altså noe som en manusforfatter har pønsket ut, ikke noe er person finner på å lire av seg i en tilfeldig situasjon.
(Anmeldelsen fortsetter under bildet)
Enkeltstående gullkorn
Historien ramler snart inn på ville veier, der sammenhengene ikke er fryktelig åpenbare. Men det gir oss i hvert fall en imponerende sekvens mot slutten, der den 83 år gamle skuespilleren Heinz Lieven gjør et fabelaktig innhopp.
This Must Be The Place har også en flott konsertsekvens med David Byrne, som spiller Talking Heads-låta som filmen har hentet tittelen fra.
Slike enkeltstående gullkorn gjør filmen verdt å se, men helheten blir litt for vag og diffus etter min smak. Jeg ser det visuelle resultatet av Cheyennes reise, men ser ikke helt hvorfor reisen skal ha påvirket ham.
