Det er litt av en røverhistorie vi får fortalt i den danske dokumentarfilmen Ambassadøren. Og dessverre virker den å være sann.
Journalisten Mads Brügger går undercover som diplomat i Den sentralafrikanske republikk, og avdekker omfattende korrupsjon på høyt nivå.
Og måten dette foregår på, er god underholdning, samtidig som den er en grim tankevekker. Men dokumentaren forlater meg med en del plagsomme spørsmål som aldri blir besvart.
Ute etter diamanter
Mads Brügger har skapt seg litt av en figur. Ikke rart afrikanerne legger merke til «Mr. Cortzen».
Han er kritthvit, skallet, går med høye brune ridestøvler og røyker sigaretter gjennom et spesielt munnstykke. Han fremstår som en litt stormannsgal personlighet med urent mel i posen, noe han også har.
Via lyssky kanaler kjøper han seg en tittel som diplomat i Den sentralafrikanske republikk, hvor han skal representere Liberia. Men det han egentlig er ute etter, er diamanter som han med diplomatstatusen kan smugle uhindret ut av landet.
Mattsvart korrupsjon
Vi møter flere skumle figurer i denne filmen som man nesten ikke tror er sanne. At Brügger har hatt baller til å omgås disse menneskene er helt utrolig.
Han tar store sjanser, for liv er ikke mye verdt i dette landet, som mangler det meste av samfunnsstruktur.
Mye er filmet med skjult kamera, og avdekker mattsvart korrupsjon som er med på å holde landet nede i fattigdomsgjørma.
(Anmeldelsen fortsetter under bildet)
Alt er lureri
På ett tidspunkt får han to pygme-assistenter (hvorav den ene ligner skummelt mye på Snoop Dogg).
Brügger lurer nemlig en hel pygme-stamme til å tro at han skal bygge en fyrstikkfabrikk som de skal få jobbe i. Han henter til og med inn en fyrstikkekspert fra India og gir dem opplæring.
Alt er selvsagt lureri, et dekke for det han egentlig tenker å gjøre. Fabrikken skal aldri bygges. Er dette ufint? Selvsagt.
Jeg skjønner motivet, han vil få frem den hensynsløse korrupsjonens konsekvenser, men er det riktig av Brügger å gjøre det? Helliger målet middelet? Jeg tviler.
Tier om diamanter
Når filmen nærmer seg slutten, er det to store spørsmål som melder seg. Hvem har egentlig finansiert dette eventyret? En skarve dokumentarfilm har vel ikke slike budsjetter?
Og hvor blir det av diamantene som Mads Brügger faktisk får tak i? Han velger å tie om det, i hvert fall i filmen. Det ser jeg på som uhyre problematisk.
Mistanken vekkes om at han har beriket seg på sine ugjerninger, eller i det minste finansiert filmen med bloddiamanter. Det er ikke kult. Men historien er likevel god, skremmende og morsom på en sort-humoristisk måte.
PS: Etter at denne anmeldelsen ble skrevet, spurte jeg Mads Brügger selv (på Filmfest Oslo) om hvor pengene kom fra og hvor diamantene tok veien. Han fortalte at pengene kom fra det danske filminstituttet, og at han solgte diamantene og ga pengene til pygméene. Han tok ikke det med i filmen, fordi det ville ha brutt med karakteren han spiller.
