Den utskjelte lillebroren i FIFA-familien har endelig blitt voksen, og selv om han fortsatt går med caps bak-fram, har han tråkket ut av trassalderen, kvittet seg med de fleste barnslighetene og ”funnet seg sjæl”.
Dessverre er det fortsatt noe som skurrer.
Etter at tredje forsøk på et FIFA Street-spill floppet i 2008, trodde jeg EA Sports hadde gitt opp hele gatefotballen.
Det har de altså virkelig ikke gjort. I stedet har de fortrengt alle tidligere utgaver, tatt med seg spillmotoren fra FIFA 12 og
satset på et mer realistisk FIFA Street. Og det gjør de helt rett i.
Svimlende driblerepertoar
Borte er de karikerte spillerne (Er det noen som husker FIFA Street 2008-versjonen av Peter Crouch? Eller Wayne
Rooney? Det var sjuke greier). Borte er de kvadruple salto-brassesparkene.
I FIFA Street ser spillerne like realistiske ut som i FIFA 12 – og der jeg før ofte fikk følelsen av at jeg spilte Tekken og bare måtte smadre løs på knappene, i håp om at spilleren skulle utføre et maxi-mega-kombo-boost-hælspark, føler jeg nå at jeg har en viss kontroll over hva jeg driver med.
Selv om fintene er av det avanserte slaget og ikke forekommer særlig ofte i ekte fotball, så er det mulig å få det til også på ordentlig – man kan ikke lenger slå araber flikk-flakk over en spiller mens man har ballen hvilende på nakken.
ANMELDELSE: Pro Evolution Soccer 2012 – som å møte en gammel eks-kjæreste
Det nye driblesystemet er bygget på FIFA 12, men har et enda bredere spekter. Man kan holde på ballen langs bakken, stå og dra sålefinter og så plutselig slå til med en tunnel – eller man kan vippe ballen opp, trikse litt og prøve å lure motstanderen med ballen i lufta. Og alt dette kan gjøres i så mange varianter at jeg ennå ikke har sett hele spekteret.
OBS: Noen av bildene som er brukt i denne anmeldelsen er offisielle pressebilder fra EA. De er forhåndsgenererte bilder og er ikke hentet fra en vanlig hjemmekonsoll. Se spillvideoen under for å se hvordan spillet faktisk ser ut.
(anmeldelsen fortsetter under spillvideoen)
Jorda rundt
Spillet består, i tillegg til enkeltkamper (”Hit the streets”) og en øvingsmodus (”Practice arena”), av to deler: En ”live over internett”-del og en kampanjedel, kalt ”World Tour”. Sistnevnte er nok hovedsatsingen i spillet og er svært underholdende.
Her får man i oppgave å lage en gatefotballspiller, skrape sammen et lag og dra ut i verden. Underveis får man flere og flere erfaringspoeng, bedre og bedre spillere og kulere og kulere utstyr.
I det hele tatt kan det minne om kampanjedelene i spill som Skate 3, og jeg må si at jeg likte denne delen veldig godt.
Det er deilige, grafiske presentasjoner av de ulike byene man besøker, og hvert sted har sin egen identitet, med særegne baner og kamptyper. Man spiller futsal-turneringer i tyske gymsaler, ”3 mot 3 på små mål” på gata i Rio og 5 mot 5 i engelske ballbinger.
Jeg krysser fingrene for at norsk hjørnefotball er med på menyen til neste utgave.
Dårlig holdbarhet
Med et såpass voldsomt driblerepertoar og så mange variasjoner av kamptyper og arenaer skulle man jo tro at FIFA Street er et meget holdbart spill, et spill man ikke går så fort lei av. Dessverre er det ikke helt slik.
(anmeldelsen fortsetter under bildene)
Etter at jeg hadde reist hele jorda rundt i kampanjedelen, satt jeg litt rådvill igjen og følte at jeg hadde ”rundet” spillet.
Og til forskjell fra FIFA 12 og dens glimrende ”Career mode”, som man kan spille om og om igjen med ulike lag – så har jeg har ikke fått lyst til å spille igjennom gatekampanjen en gang til. Dermed har jeg en følelse av at holdbarheten ikke er spillets sterkeste side.
Twilight zone
Et annet problem er FIFAs mye omtalte ”fysikkmotor”. I FIFA 12 gjør ”fysikkmotoren” at spillet føles, nettopp, fysisk – det er hardt og tett. I FIFA Street får man derimot aldri denne følelsen.
Duellene blir heller litt ”møljete” og ”rotete”, og noen ganger glir det hele over i reine ”The Twilight Zone”. Spillerne reagerer rett og slett ikke naturlig i forhold til hverandres kropper.
Når spillerne dulter borti hverandre, kan det virke helt tilfeldig i hvilken retning de skyves. Det er i grunn mye som føles litt tilfeldig i FIFA Street. Ofte føler man at det er flaks, mer enn dyktighet, som gjør at man scorer et mål – noe som ikke bare går utover mestringsfølelsen, men også konkurranseaspektet ved spillet.
ANMELDELSE: Fotball Manager 2012 – et blankpolert managermonster
Hvis målene føles tilfeldige, vil det ikke være like gøy å spille. Det er nettopp konkurranseaspektet som gjør FIFA 12 så bra – man føler at man må skjerpe seg og være konsentrert om man skal klare å score. Denne følelsen får man ikke av FIFA Street.
Positiv utvikling
Når alt kommer til alt, er nok FIFA Street et fint alternativ om man har lyst på litt mer lettbeint underholdning enn man får av vanlig FIFA. Det er et ålreit party-spill, men det er begrenset hvor lenge man gidder å spille det alene.
Allikevel er jeg positiv til spillet ettersom det virker som det første i en ny serie gatefotball-spill fra EA Sport, og utviklingspotensialet i spillet er stort.
Dersom neste utgave treffer bedre med det fysiske, samtidig som man kan utføre alle verdens finter (og man kan velge å spille hjørnefotball på Melløs skole i Moss) så begynner vi å nærme oss noe vakkert.
Hva syns du om FIFA Street? Legg inn dine vurderinger i kommentarfeltet.
