Into The White er basert på virkelige hendelser, og jeg skjønner godt hvorfor dette måtte bli en film.
Den har mange ingredienser til et solid drama, med god nerve og markant utvikling av figurene fra start til slutt.
Regissør Petter Næss (Elling, Bare Bea, Tatt av kvinnen) forteller historien med en veterans trygghet, og det resulterer i en fin film, som likevel kunne hatt godt av en enda mer utrygg stemning med større intensitet i nervekampen.
LES OGSÅ: – Som å være på månen, sier Rupert Grint om innspillingen av Into The White.
Intens dragkamp
Historien tar til 27. april 1940. Ett tysk og ett engelsk fly skyter hverandre ned over den norske fjellheimen.
Mirakuløst overlever de fleste ombord, tre tyskere og to engelskmenn. Og enda mer utrolig – de finner den samme jakthytta i full snøstorm!
Der starter en intens dragkamp om kontrollen over hytta, samtidig som de må samarbeide for å overleve.
LES OGSÅ: Anmeldelsen av War Horse!
Skygger over fjellsidene
Jeg føler meg bittelitt snytt av filmplakaten, som prydes av et brennende bombefly. Derfor blir jeg litt skuffet når vi ikke får se et eneste fly i lufta, kun skygger over fjellsidene.
Egentlig er det et smart regigrep. Flyscener ville sikkert blitt dyre, og strengt tatt ikke hatt noe med resten av historien å gjøre. Det er når mannskapene er nede på bakken at den egentlige fortellingen begynner.
Så det er kanskje greit, men det ville vært kult med litt skikkelig flyaction over Jotunheimen, som også kunne utdypet mannskapenes frynsede nerver.
(Anmeldelsen fortsetter under bildene)
Dialogdrevent drama
Mye av handlingen foregår på innsiden av jakthytta, som fungerer troverdig som kulisse for dramatikken. Omgivelsene virker kalde, spartanske og ugjestmilde.
Det kan også gjøre filmen litt mindre publikumsvennlig. De visuelle inntrykkene kan nemlig bli litt ensformige i blant, men det er det som foregår mellom karene som er viktig i denne filmen, ikke ytre staffasje.
Da er det viktig at dialogen er skarpt skrevet, noe jeg synes den er i blant, men ikke hele veien. Heldigvis veksler praten i det minste troverdig mellom tysk, engelsk og norsk.
LES OGSÅ: Anmeldelsen av Vinterkrig!
Markante personligheter
Petter Næss har funnet fem forskjellige skuespillere med hver sin markante personlighet.
Florian Lukas er den bestemte tyske offiseren, David Kross er den redde mekanikeren, mens Stig Henrik Hoff er god som den stillfarne navigatøren.
Lachlan Niebor er troverdig som selvsikker britisk overklasseoffiser, mens Rupert Grint viser en større rekkevidde som skuespiller i rollen som skytter enn han fikk anledning til i Harry Potter-filmene.
(Anmeldelsen fortsetter under bildene)
Pusterom for nyanser
Into The White har sine beste scener når fiendene etter hvert begynner å se på hverandre med et mindre fiendtlig blikk. Mistroen viker for gjensidig respekt.
Denne gradvise tilnærmingen er godt skildret av Næss, som gir historien pusterom for nyanser.
Så filmen holder begivenhetene interessante nesten hele veien, selv om jeg kunne ønske en mer actionfylt innledning, og en sterkere nerve mellom jakthyttas fire vegger.
