John Carter er kanskje alle superhelters far. Edgar Rice Borroughs skrev den første historien om ham allerede i 1912 (samme år som han skapte Tarzan), og tilla ham egenskaper som en lang rekke superhelter har kopiert siden.
Først nå, 100 år senere, får John Carter sin egen film. Og det er ironisk å konstatere at han ligner alle sine etterkommere.
Filmen er et underholdende lappeteppe av alle mulige superheltreferanser, men er et flott actioneventyr det virkelig er verdt å få fortalt.
LES OGSÅ: Anmeldelsen av Chronicle!
Lavere gravitasjon gir superkrefter
Sørstatssoldaten John Carter (Taylor Kitsch) blir på mystisk vis transportert til Mars, som viser seg å være befolket av både mennesker og andre merkelige vesener.
Carter oppdager at planeten, som de innfødte kaller Barsoom, har lavere gravitasjon. Dette gir ham superkrefter, noe som kommer godt med når han snubler midt oppi en krig mellom byene Helium og Zodanga.
Carter skal vise seg å bli en viktig brikke i maktkampen sammen med Dejah Thoris (Lynn Collins), prinsesse av Helium.
LES OGSÅ: Anmeldelsen av Hugo!
(Anmeldelsen fortsetter under bildet)
Skalaen er enorm
Jeg har ikke lest John Carter-bøkene, men en tegneserieversjon av den første boka var en viktig del av barndommen min. For meg virker det som om regissør Andrew Stanton (Oppdrag Nemo, Wall-E) virkelig har greid å fange inn følelsen av det store eventyret i filmen.
Dan Mindels foto har en fargeskala som får meg til å tenke på klassiske Technicolor-filmer. Michael Giacchino har komponert episk eventyrmusikk, med temaer som vekker assosiasjoner til klassisk filmmusikk fra både Maurice Jarre og John Barry.
Skalaen er enorm, actionsekvensene er feiende flotte og figurene balanserer hårfint på grensa mellom å være kule og latterlige.
LES OGSÅ: Anmeldelsen av Mission: Impossible – Ghost Protocol!
Det store eventyret
Taylor Kitsch har det riktige utseende som John Carter, og er troverdig som superhelt, men jeg skulle ønske han hadde litt mer sjarm. Han er altså en sørstatssoldat, men mangler appellen til for eksempel Stephen Moyer som Bill Compton i True Blood. Han duger likevel.
Lynn Collins imponerer som Dejah Thoris, og makter å bli en av de tøffeste og kuleste eventyrprinsessene på film siden Leia.
Ellers er rollene besatt av solide navn som Ciaran Hinds, Dominic West, James Purefoy, Mark Strong og Bryan Cranston. De animerte figurene har stemmene til Willem Dafoe, Samantha Morton, Thomas Haden Church og Polly Walker.
Klart det blir bra med slike navn på rollelista!
(Anmeldelsen fortsetter under bildet)
Herlig kinosnadder
John Carter er filmet som de store eventyrfilmene fra gamle dager, bare med bedre effekter. Dette er for all del ingen film å ta på blodig alvor. Den må ikke gjennomanalyseres (jamfør forklaringa på hvordan alle plutselig snakker engelsk).
Men jeg synes dette er fantastisk herlig kinosnadder, vidunderlig eskapisme og er en tøff start på det jeg virkelig håper blir en serie John Carter-filmer.
Det finnes mange flere historier å filmatisere!
