Kompani Orheim er ingen god alkoholreklame. Den forteller om vyer, planer og ambisjoner for et godt familieliv som drukner i spriten.
Det vi presenteres for, er ruinene av det som kunne ha vært. Filmen er sår og vond, men har også godhet og hjertevarme. Regissør Arild Andresen forteller historien med innsikt og klokskap.
Og ikke minst, filmen byr på Kristoffer Joner i den sterkeste rollen han har prestert i løpet av en karriere som ikke akkurat har manko på gode prestasjoner. Dette gjør Kompani Orheim til en film du må se!
Går opp i limingen
Historien er basert på Tore Renbergs roman, med manus skrevet av Arild Andresen og Lars Gudmestad. Vi møter så vidt Jarle Klepp (Rolf Kristian Larsen) i det han mottar budskapet om farens død.
Så blir vi tatt med tilbake til Stavanger i 1985, da Jarle (Vebjørn Enger) het Orheim og bodde sammen med mamma (Cecilie Mosli) og pappa (Kristoffer Joner) i rekkehus.
Vi ser hvordan familien går opp i limingen på grunn av farens alkoholmisbruk, hvordan Jarle kanaliserer sin aggresjon gjennom politisk aktivisme sammen med kompisen Helge (Glenn André Viste Bøe), og hvordan det bygger seg opp til full konfrontasjon på hjemmebane.
ANMELDELSE: Mannen som elsket Yngve – herlig fra sent 80-tall
ANMELDELSE: Jeg reiser alene – fordømt hyggelig gjensyn med Jarle Klepp
Dypt tragisk figur
Det som gjør filmen så sår og vond, er at det er lett å se pappa Orheims oppriktige ønske om at familien skal ha det godt. Han forsøker, men mislykkes gang på gang når flasketuten peker på ham.
(anmeldelsen fortsetter under bildet)
Han har sine egne håp, drømmer og ønsker for familielivet, men har ikke en sjanse til å gjennomføre det. Terje Orheim er en dypt tragisk figur som man føler både avsky og sympati for.
Joner spiller ham med hud og hår, ytterst troverdig, ekstremt følsomt. Dette lukter det priser av!
Kjenner igjen Jarle
Vebjørn Enger er også imponerende god i den vanskelige rollen som den yngre Jarle. Spranget fra Rolf Kristian Larsens eldre versjon er ikke stort. Vi kjenner Jarle godt igjen gjennom både utseende, talemåter, fakter og særpreg.
Cecilie Mosli kompletterer trekløveret som den kuede moren som stadig forsøker å glatte over mannens alkoholmisbruk. Hun virker ute av stand til å ta tak i problemet.
Vi aner at det kanskje ligger gammel kjærlighet i bunn, samtidig som hensynet til Jarle gjør at hun lenge godtar både verbal og fysisk mishandling. Familiesamholdet er viktigst.
ANMELDELSE: Den siste revejakta – god underholdning
Til å grine av
For meg er Kompani Orheim også en tidsmaskin. Jeg må jo bare elske en film som blåser Ultravox på lydsporet etter fem minutter.
Tidskoloritten er imponerende gjennomført. Alle detaljer stemmer, uten at 80-tallet blir trykket inn i trynet på meg. Dette forsterker innholdet i historien.
Dette er også Jarles tidsreise. Den avsluttes med en epilog i nåtid, der Rolf Kristian Larsen fremfører en sterk monolog som går rett til hjerterota. Og avslutningsbildet er til å grine av.
Ja, denne filmen er sår og vond, men samtidig fylt av tro, håp og kjærlighet.
