Lille speil på veggen der er Immortals-regissør Tarsem Singhs nyeste fargeklatt.
Anmeldelse: Immortals – Reddes av ekstrem tegneserievold.
Filmen er et visuelt fyrverkeri, men med slett skuespill og lite troverdige figurer blir ikke dette det eventyret jeg hadde håpet på.
Dette er en barnefilm, ikke en eventyrfilm for voksne.
Det gode gamle eventyret
Lille speil på veggen der er basert på det velkjente eventyret om Snøhvit og følger stort sett den gamle historien, foruten om en liten vri.
Den onde dronningen, stemoren til Snow White, begynner å bli blakk etter at hun har utnyttet kongeriket på det groveste etter at kongen døde.
Pengekassa er i ferd med å gå tom, og for å opprettholde sine dyre vaner må hun finne seg en rik mann å gifte seg med. Når en ung, kjekk og rik prins ankommer landet vet hun hva hun har å gjøre. Dessverre forelsker prinsen seg i den unge og vakre Snow White, slik at dronningens planer står i fare.
Hun må rydde Snow av veien, og da går det som i eventyret. Prinsessen sendes ut i skogen for å bli drept, men slipper unna og møter syv dverger som tar henne inn i varmen.
Nå er det opp til dem å styrte dronningen og få kongeriket på beina igjen. I prosessen forelsker Snow seg i den samme prinsen dronninga vil gifte seg med.
Anmeldelse: Once Upon A Time – TV-serie om Snehvit
Følelsesløs kjærlighetshistorie
Lilly Collins har hovedrollen som Snow White. Hun bringer ikke noe særlig nytt til bordet med tanke på hvordan Snøhvit portretteres. Hun er fortsatt en yndig, uselvisk og tvers igjennom god pike, som bare vil det beste for alle.
Det jeg ikke forstår er hvordan den snille og gode Snow kan forelske seg i Prins Alcott.
Prinsen, som spilles av Armie Hammer (The Social Network), er en ufordragelig fyr. Han er hoven, overlegen, nedlatende og virker i tillegg litt dum.
Kjærlighetshistorien som utspiller seg mellom ham og Snow White er fullstendig strippet for kjemi. Jeg tror ikke et øyeblikk på at de to turtelduene har følelser for hverandre.
Armie Hammer spiller særdeles dårlig, og jeg vred meg flere ganger i kinosetet i skam og flauhet på hans vegne.
Småvittig dronning
Julia Roberts spiller rollen som den jålete og smågale onde dronningen. Roberts prøver å gjøre dronningen til den komiske figuren som hun skal være, og hun klarer det av og til.
Roberts leverer noen vittige replikker som fikk meg til å trekke på smilebåndet, men stort sett er humoren for simpel til at jeg synes det er morsomt.
Hvorfor Roberts insisterer på å levere replikkene med en slags vag etterligning av britisk er for meg uforståelig. Det får henne til å virke mer tåpelig enn morsom.
Dette blir nok for enkelt for de voksne, men barna vil sikkert få glede av dronningens tåpeligheter. Roberts minner meg litt om Cruella de Vil fra 101 Dalmatinere, bare mindre skummel og mindre morsom.
Jeg tror spesielt noen av scenene der dronningen prøver å få draget på prinsen vil underholde barna.
Se traileren for Lille speil på veggen her! (Anmeldelsen fortsetter under videoen).
Herlige dverger
Lille speil på veggen der er heldigvis ikke fullstendig tappet for god humor og respektabelt skuespill.
De syv dvergene er et herlig lyspunkt i filmen. De bringer den varmen, sjarmen og humoren filmen så sårt trenger.
I dette eventyret leter dvergene etter gull og edelstener i pengesekken til de rike, ikke i gruva. Banditt-versjonen av de syv dvergene fungerer godt og bringer mye humor til filmen.
Jeg skulle gjerne sett mer av dvergene og mindre av prinsen i dette eventyret.
Kall meg gjerne bortskjemt, men jeg er blitt vant med barnefilmer som også er underholdende for voksne. De syv dvergene gir oss noe av den humoren jeg forventer av en god familiefilm, men jeg synes vi får for lite av det i Lille speil på veggen der.
(Anmeldelsen fortsetter under bildet).
Eventyret ser falskt ut
Tarsem Singh har alltid en sterk visuell stil på sine filmer. Lille speil på veggen der er intet unntak.
Kostymene, som er overdådige og fargerike, understreker at vi har ramlet inn i et eventyr. Jeg synes det kan bli litt mye med de store kostymene, men jeg liker likevel den overdrevne stilen.
Singh har imidlertid en forkjærlighet for blåskjerm og digital animasjon som jeg ikke klarer å forsone meg med. Omgivelsene ser til tider så falske og billige ut at det river meg rett ut av filmopplevelsen. Filmen hadde hatt godt av flere fysiske sett.
Underholdende for barna
Som eventyrfantast er jeg alltid på jakt etter gode eventyrfilmer for voksne.
Jeg hadde håpet at Lille speil på veggen der skulle være en slik film, i likhet med Matthew Vaughns Stardust fra 2007.
Det er imidlertid ingen tvil om at Lille speil på veggen der er en ren barnefilm. Dette er eventyr, action og humor mynta på de fra syv år og oppover.
De fleste tiåringer vil sikkert like denne filmen. For voksne blir nok denne historien litt for enkel.
Lille speil på veggen der går også med på kino med norsk tale. Jeg så filmen på originalspråket.
