Dr Seuss er USAs Torbjørn Egner. Og filmene basert på bøkene hans er populære, kanskje fordi de forteller snille eventyr med enkel moral.
Lorax – Skogens vokter er siste film ut, og her handler det om viktigheten av å ta vare på naturen, nærmere bestemt trærne. Ingen kan krangle på at dette er velment, men fryktelig spennende filmatisk, er det definitivt ikke.
Her er enhver utvikling signalisert på forhånd, og ethvert spenningsmoment ettertrykkelig dratt ut i tid for å lage en hel film av dette. Så lenge ungene liker det, har filmen kanskje gjort jobben sin, men dette ble for kjedelig for meg.
LES OGSÅ: Anmeldelsen av Pus med støvler!
Hugger alle trærne
En gutt i en plastikkby vil finne et ekte tre for å imponere nabojenta. Han tar seg ulovlig gjennom bymuren, og oppdager at naturen på utsida er lagt øde. Alle trær er hogget.
Der ute møter han en ensom gammel mann med en historie å fortelle. En gang var han ung og fremadstormende. Men hans forretningsidé krevde hugging av trær.
Dermed ble han oppsøkt av Lorax, som kanskje høres ut som noe du får kjøpt på apoteket, men som er en bønnelignende figur med bart og skjegg som snakker for trærne.
Men hvorfor forsvant trærne likevel? Og kan gutten sørge for at de kommer tilbake?
(Anmeldelsen fortsetter under bildet)
Rockes opp med gitar
Figurene i filmen er tradisjonelle og helt ufarlige. Selv byens diktator er nerdesøt. Den eneste med distinkt særpreg, Lorax, er nesten ikke med.
Hovedpersonen, med det snodige navnet Once-ler, er forsøkt rocket opp med gitar, men bare en av sangene hans holder mål.
Hovedfigurene omgis av koseversjoner av forskjellige dyr, og filmskaperne har stjålet grepet med tre syngende små skapninger fra Heldiggrisen Babe, bare at det her er fisker som gjør jobben, ikke mus.
Det er søtt så det holder, men ikke særlig spennende.
LES OGSÅ: Anmeldelsen av Løvenes Konge 3D!
Mild satire
Plastikkbyen som gutten bor i kan sees på som et satirisk bilde på dagens moderne byer. Vi fjerner oss stadig mer fra naturen og bader i plastikk og andre kunstige omgivelser.
Filmen harselerer også over reklamens makt, skruppelløse forretningsmenn og maktsyke diktatorer. Men satiren er like mild som den er enkel.
(Anmeldelsen fortsetter under bildet)
Unødvendig 3D-effekt
Animasjonen i filmen er av det enkle slaget. Noen flotte detaljer til tross, dette er ikke filmen for de store synsinntrykk.
Animasjonen er basert på de enkle linjene fra Dr. Seuss-bøkene, og det gir kanskje ikke spillerom for de helt store detaljene.
Filmen vises i 3D i mange kinosaler, og er som vanlig en unødvendig effekt med begrenset virkning. Jo da, ting flyr ut av bildet med jevne mellomrom, men jeg kan ikke se hvordan dette gjør filmen bedre på noe vis.
LES OGSÅ: Anmeldelsen av Arriettas hemmelige verden!
En hul barnefilm
Kanskje bør man ha et forutgående bekjentskap med Lorax og Dr. Seuss for å ha full glede av denne filmen.
Det er nok mulig at amerikanere med gode minner om denne historien fra barndommen kanskje ser filmen med andre øyne. Men for meg er Lorax – Skogens vokter en hul barnefilm.
