Sist gang vi så et Mario Party-spill til hjemmekonsoller var Nintendo Wii splitter ny og mulighetene mange.

Dessverre ble det den gang gjort veldig lite for å fornye den da allerede slitne oppskriften. Resultatet var et spill som var selve definisjonen på middelmådighet.

Les også: En hyllest til Zelda!

Mario Party 9 er på ingen som helst måte noe nytt eller revolusjonerende, men takket være et lite designgrep sitter man igjen med et partyspill som er mer engasjerende selv når det ikke er din tur til å trille terningen.

I samme båt

Helt siden serien så dagens lys i 1999 har reglene vært simple. Opp til fire spillere beveger seg gjennom ulike brettspill ved å kaste terning i tur og orden. Etter hver runde og ved bestemte ruter må man konkurrere med hverandre i enkle småspill.

I Mario Party 9 beveger man seg ikke alene på brettet, men er plassert sammen med rivalene på et fartøy. 

Belønninger og straffer fra rutene man lander på er individuelle, men selve bevegelsen er kollektiv. Motstanderes terningkast er derfor minst like viktige som dine egne.

Eksempelvis kan man kaste en spesialterning som garanterer at man maksimalt beveger seg en rute, for å tvinge motstanderen til å gå gjennom uønskede feller eller å lande på en av Bowsers kommunistruter.

Dette er stort sett det jeg vil definere som spillets merkverdige nyvinning, og resultatet er bedre enn jeg først forestilte meg.

Terningkastene betyr mer enn før, og takket være stor tilgang på spesialterninger er det faktisk mulig å være taktisk. Dette gjør at man følger med på alle de andres terningkast og krysser fingrene for at de begår dumme feilgrep.

(Anmeldelsen fortsetter under traileren).

Gode småspill

Tradisjonen tro har spillet mange gode småspill som tester alt fra din hukommelse og reaksjon til plattforms- og presisjonssevner.

Dessverre har spillet også noen flaksbaserte gjetteutfordringer, noe jeg antar har blitt medbrakt for at absolutt alle i hvert fall skal ha noe de kan vinne i.

Det jeg personlig digger med småspillene i Mario Party-serien er at de ofte promoterer skitne triks og grådig utnyttelse av andres svakheter.

Det er alltid greit å vinne, men det er aller best hvis dette var forårsaket av skitne triks, spesielt for oss som bruker Wario eller Waluigi.

I Mario Party 9 er dette fremdeles en viktig faktor og det er utrolig godt å kunne dytte venner inn i pigger eller å klemme de flate før man stjeler myntene de akkurat skulle plukke opp.

I det store og hele er derimot småspillene mindre viktige for den helhetlige konkurransen. Hvor ofte man må utføre de er ikke lenger fastsatt slik som tidligere, men kun basert på ruter en lander på og obligatoriske bosskamper.

I tillegg er belønningen for å vinne krympende liten i forhold til de uhorvelig store summene stjerner man kan få av bevege seg på brettet.

ANMELDELSE: Journey – Mystisk og tankevekkende mesterverk

(Anmeldelsen fortsetter under bildet).

Fantastisk bruk av Wii-moten i Mario Party 9! I denne reaksjonsleken skal man bruke hogge ved og unngå bomber. (Foto: Nintendo)
Fantastisk bruk av Wii-moten i Mario Party 9! I denne reaksjonsleken er det om å gjøre å hogge ved fortest mulig, men samtidig unngå bomber. (Foto: Nintendo)
Unødvendige kunstpauser

Selv om det ikke er like slitsomt å vente på sin tur har spillet absolutt ingen respekt for spillerens tid. En hel seanse er over på en halv til halvannen time, men hvis det ikke var for all dødtid hadde tidsbruken sannsynligvis blitt halvert.

Hver bidige gang du gjør noe kan du vedde på at spillet skal kaste bort noen sekunder ved å zoome ut og så inn igjen, før det avslutter med en fanfare og medfølgende animasjon. 

På den Super Mario Sunshineinspirerte strandbanen Blooper Beach må man eksempelvis se på at en delfin og en hai beveger seg i 3-4 sekunder mellom hver spillers tur.

Det samme er tilfelle hver gang du lander på en rute som enten belønner eller straffer. Første gangen er dette en nødvendighet for å få med seg hva som skjer, men etter å ha spilt en hel dag er man temmelig lei.

Først og fremst flaks

Selv om den nye oppskriften gir spilleren en større mulighet til å påvirke både sin egen og motstandernes skjebne gjennom terningkast, er det først og fremst tilfeldigheter som råder.

I samspill med et mer åpent brettdesign er dette noe som fører til at ingen seanser vil se like ut.

Enkelte ganger blir man fanget i et evig fellemareritt hvor den endelige vinner er han heldige som klarte å smugle gjennom et par stjerner i skosålen.

Andre ganger blir man tatt med til eksotiske bonussegmenter hvor stjerner blir kastet etter en som flyveblad. Men det morsomste er som vanlig når den selvgode lederen  havner på en ruinerende Bowser-rute like før slutten, og dermed ender opp på en sviende sisteplass.

ANMELDELSE: SSX – Tidløs arkadegalskap

(Anmeldelsen fortsetter under bildet).

Hvert brett i Mario Party 9 byr på noe unikt. (Foto: Nintendo)
Hvert brett i Mario Party 9 byr på noe unikt. (Foto: Nintendo)
Får det man forventer

Har man spilt ett Mario Party-spill før, så har man spilt alle. Et nyoppusset rom er forfriskende, men ikke nok til å revitalisere et helt hus. Det samme gjelder spillets nyvinning.

Dette er den første gangen på lenge at jeg genuint koser meg med et Mario Party-spill, men jeg er likevel ikke imponert.

Mario-universet er som vanlig en fantastisk plass å være, og de nye småspillene er stort sett gode og engasjerende, men jeg savner det nye store påfunnet som gjør at jeg bare  spille mer.

Etter alle disse årene er Mario Party 9 en grei oppfølger, men ikke det paradigmeskiftet enkelte kan ha forventet.

Hva synes du om Mario Party-serien? Legg igjen en kommentar under!

Om SPILLET