The Last Story er grunnen til at mannen bak tidenes mest kjente japanske rollspillserie, Final Fantasy, forsvant ut av det offentlige lys for fem år siden. Over ett år etter lanseringen i hjemlandet er spillet endelig kommet ut i norske butikker.
Hironobu Sakaguchi viser med dette spillet at han fortsatt har delvis grepet om den japanske rollespillsjangeren.
Det er ironisk og litt trist at spillet kommer ut til Wii-konsollen flere år etter den var på sitt mest populære. Flere utgivelser til konsollen den siste tiden viser at Wii’en ikke er død.
Uvanlig kampsystem
En gjeng leiesoldater ledet av Zael ankommer Lazulis-øya på jakt etter arbeid, men etter kort tid viser det seg at øya skjuler mer enn det førsteinntrykket viser. Mens det på overflaten virker enkelt rommer The Last Story flere titallstimer med underholdning.
Kampsystemet blander strategiske valg med sanntidskamper, og går ikke av veien for å låne fra andre spillsjangre.
Lik actionfester som Gears of War-spillene og Mass Effect 3 er det viktig å dukke ned bak hindringer, slik at du kan beskytte deg mot innkommende angrep. Underveis kan du også gi kommandoer til de andre på laget ditt, det er tross alt en hel gjeng leiesoldater som er kommet til øya for å jobbe.
ANMELDELSE: Final Fantasy XIII-2 – eventyr i toppklasse
Spillet oppfordrer deg til å gi disse kommandoene, men det er ikke avgjørende. Derfor åpner det for at du kan spille det slik du vil, og klarer på sitt vis å være noe for både den actionelskende, den ihuga rollespilltilhengeren (JRPG), og for nybegynneren.
(anmeldelsen fortsetter under traileren)
Som en film
Det dynamiske kampsystemet blir med andre ord ikke kjedelig, godt hjulpet av at du ikke behøver å «grinde» (gjøre repeterende oppgaver for å samle erfaringspoeng).
Sakaguchi har lagt så mye hjerte i å fornye selve spillmekanikken at jeg lurer på om han nesten har glemt at vi som spillere vil oppleve historien. Stemmeskuespillet er på sin side ganske bra, noe som overrasket meg. Japanske spill lar ofte figurene være overtydelige og utadvendte, slik de ofte er i japanske tegneserier.
Derfor føles The Last Story ofte som en film, kun avbrutt av selve spillet. Omgivelsene du skal utforske er lineære, bare noen steder har mulighet til å ta egne valg. Det er rett og slett en samlebåndsopplevelse.
Den klisjéfylte historien understreker følelsen, for selv om jeg ikke forventer en nobelpris i litteratur til hvert eneste spill – så bør jo det selvsagt være ambisjonen. I The Last Story er vår hovedperson Zael nok en spillhelt som oppskriftsmessig må balansere mellom ondskap og godhet, før han ramler ut på den riktige siden.
Vanskelighetsgraden er også så lav at det ikke helt kan sies å være utfordrende heller, igjen forsterkes inntrykket av at dette er noe du ser mer enn spiller.
(artikkelen fortsetter under bildene)
Utsøkt musikk
Nobuo Uematsu har helt siden starten arrangert og komponert musikken som har blitt nesten like kjent som Final Fantasy-serien selv, og han skaper mektige toner i The Last Story. Musikken vil være en av de tingene du husker best fra opplevelsen, slik Uemastus musikk har vært viktig for ettermælet til de andre spillene han har jobbet med.
ANMELDELSE: Xenoblade Chronicles – terningkast 6
Grafikken er heller ikke i toppklasse, noe jeg mistenker selve Wii-konsollen har skyld i. God grafikk er ikke nødvendig for en god spillopplevelse på Wii-konsollen, noe Xenoblade Chronicles viste. Likevel bidrar det inn mot en totalopplevelse som i The Last Story sitt tilfelle slår negativt ut. Jeg klarer ikke å riste vekk tanken om at dette spillet rett og slett er et par år for sent ute.
Spiller du fortsatt på Wii? Legg inn din mening i kommentarfeltet.
