Tilda Swinton burde vært Oscar-nominert for sin sterke hovedrolle i Vi må snakke om Kevin. Men filmen er trolig for mørk, for dyster, for forstyrrende.
Dette er et intenst portrett av et ekstremt mor/sønn-forhold. Deler av filmen er stilisert vekk fra virkeligheten, men spenningsforholdet mellom hovedpersonene er høyst troverdig.
Regissør Lynne Ramsay har laget en film jeg vil huske ubehagelig lenge!
LES OGSÅ: Lynne Ramsay: – Tabu temaer tiltrekker meg!
Fanget i morsrollen
Mor Eva og sønn Kevin kommer skjevt ut helt fra unnfangelsen. Det er åpenbart at Eva aldri har ønsket seg barn, eller er klar for frihetsberøvelsen det innebærer å bli mor.
Filmen viser små tegn og glimt fra hennes tidligere liv som omreisende opplever, forfatter og kunstner.
Nå opplever hun seg som fanget, og snakker konsekvent om sin egen morsrolle i tredjeperson, som om hun nekter å innse at det er henne selv.
Kevin aner dette instinktivt, og stikker stadige kjepper i hjulene for Eva, kanskje for å tvinge henne til og tre inn i morsrollen hun vegrer seg mot.
(Anmeldelsen fortsetter under bildet)
Kalkulert djevelskap
Tre forskjellige skuespillere spiller Kevin fra barnestadiet til ungdom, Rock Duer, Jasper Newell og Ezra Miller. Hver av dem gir oss et skremmende bilde av en djevelsk satanunge.
Er Kevins ondskap troverdig? Nei, filmen overdriver, men det er samtidig veldig interessant å følge den kalkulerte djevelskapen han utfører psykisk mot sin mor, samtidig som han oppfører som gullunge mot sin godtroende og åndsfraværende far (John C. Reilly).
Alt han gjør har som formål å straffe moren, kanskje fordi hun har satt ham til verden? Eva og Kevin er skremmende like på mange områder. Begge er ukomfortable i hverandres selskap, kanskje fordi de minner hverandre om seg selv.
LES OGSÅ: Anmeldelsen av Burn After Reading med bl.a. Tilda Swinton!
Klandrer seg selv
Gjennom det hele er Tilda Swinton et stort, vondt sår. Eva hater seg selv som mor, som kvinne som menneske.
Det er klart for oss at hun ikke ønsker verken trøst eller tilgivelse for det som har skjedd når filmen starter. Hva som skjer, avdekkes gradvis underveis.
Swinton maler et bilde av en dypt ulykkelig person som klandrer seg selv for all ulykke. Hennes enorme, mørkebrune øyne signaliserer den mørke fortvilelsen, avmakten og motløsheten hun føler om en livssituasjon hun hater.
(Anmeldelsen fortsetter under bildet)
En vond reise
Vi må snakke om Kevin er slett ingen søndagsfilm. Regissør Lynne Ramsay forteller historien med et filmspråk der fortid og nåtid smelter sammen, og der bildet du ser og lyden du hører godt kan tilhøre forskjellige tidslinjer.
Sammen med Seamus McGarveys suggerende foto og mørk musikk fra Radioheads Johnny Greenwood, blir dette en vond reise inn i mørket.
Dette er en film som klistrer seg fast i hjernebarken!
