Denne franske filmen har et utgangspunkt som for så vidt virker spennende. En gruppe pensjonister bestemmer seg for å flytte sammen i kollektiv.
Hvordan vil det fungere på deres gamle dager? Dessverre utvikler historien seg til å bli en ”greatest hits” av sykdommer. Slag, kreft og hjerteinfarkt.
Dessuten kaster man på et par kjærlighetsproblemer som ikke engasjerer. Hva om vi alle bodde sammen? er småhyggelig, men ikke mer enn det.
Byr på utfordringer
Vi møter en vennegruppe bestående av to ektepar og en enkemann.
Et forslag om å flytte sammen blir først avfeid som tøv, men når flere av dem blir syke samtidig, bestemmer de seg for å gjøre det for å hjelpe hverandre.
De nye omstendighetene byr på hygge, men også utfordringer. Spesielt når det viser seg at enkemannen Claude har hatt forhold til begge kvinnene i huset.
Prater om eldresex
Filmens skuespillere er flinke og sympatiske, med blant andre Jane Fonda og Geraldine Chaplin i fransktalende roller.
Tyske Daniel Brühl (Good Bye Berlin, Inglourious Basterds) er fin som leieboeren som studerer de gamles eksperiment.
Men filmen lar mange gode sjanser gå fra seg til å poengtere forskjeller og likheter mellom gammel og ung i nåtiden. Det nærmeste vi kommer, er samtalen mellom Fonda og Brühls rollefigurer om eldresex.
(Anmeldelsen fortsetter under bildet)
Mangler et sentrum
Det blir litt mye når en etter en av rollefigurene rammes av ulike lidelser, enten det gjelder hode, hjerte eller sjalusi.
Filmen mangler kanskje et sentrum, en figur som kan være publikums representant i det hele.
Det kunne ha vært Daniel Brühl, men han blir for perifer i historien.
Gamlislidelser
Hva om vi alle bodde sammen? har sjarmerende øyeblikk. Det kan gå an å hygge seg med filmen, men for meg ble den for ufarlig og tannløs.
Den velger å problematisere typiske gamlislidelser i stedet for å fortelle en god historie.
Men filmen har i det minste gitt meg en idé. Et kollektiv for pensjonister høres faktisk mye bedre ut enn et gamlehjem!
