Britene er mestere i å lage grå filmer om fattige folk som har det jævlig. Paddy Considines regidebut Tyrannosaur er nettopp en slik film, tuftet på alkoholisert vold i nære relasjoner.
Men den viser også at hestehov kan vokse i betong ved å fortelle en sår kjærlighetshistorie mellom to hardt prøvede mennesker.
Peter Mullan og Olivia Colman spiller i overkant godt, og gjør filmen vanskelig å se, men den er verdt oppmerksomheten.
LES OGSÅ: Anmeldelsen av Warrior!
Dramatiske konsekvenser
Joseph (Peter Mullan) har et voldsomt temperament. Etter en hardtslående konfrontasjon på pub rømmer han inn i en tilfeldig klesbutikk, kanskje fra seg selv?
Butikkens innehaver, Hannah (Olivia Colman), tar ham under sin vinge, noe som får dramatiske konsekvenser på hjemmebane.
Det finnes nemlig klare omvendte paralleller i Joseph og Hannahs liv.
LES OGSÅ: Anmeldelsen av Blitz med bl.a. Paddy Considine!
Alle piggene ute
Det er sterkt å se disse hardt prøvede menneskene finne noe i hverandre mot alle odds.
Innledningsvis kan det være vanskelig å forstå Hannahs motivasjoner, for Joseph skildres som alt annet enn en åpenbar kandidat for kjærlig partnerskap. Mullan spiller ham som en fordrukken aggresjonsboble med alle piggene til enhver tid ute.
Men etter hvert som Hannahs situasjon avdekkes, forstår vi grunnene til at hun famlende søker nærhet hos ham.
(Anmeldelsen fortsetter under bildet)
Gjennomgående råttenskap
Regissør Paddy Considine er selv en eminent skuespiller, kjent fra filmer som Dead Man’s Shoes, Cinderella Man og Submarine. Men han holder seg bak kamera i sin regidebut, som han utfører stilsikkert med kalkulert jævelskap i ugjestmilde omgivelser.
Av og til føler jeg nok at omstendighetenes gjennomgående råttenskap nesten blir i overkant klisjérikt. Men Mullan og Colmans realistiske spillestil gjør det likevel spiselig.
Og så er det effektivt å bruke Eddie Marsan, skuespilleren med det pussige ansiktet, som Hannahs psykopatiske ektemann. Han er isnende god!
LES OGSÅ: Anmeldelsen av Fish Tank!
Tristheter i kø
Tyrannosaur er ingen opplagt lykkepille. Den pøser på med leie inntrykk, der tristhetene står i kø.
Men den forlater oss likevel med et glimt av hardt trengt håp, noe både filmens figurer og filmens publikum behøver.
Om grå filmer om fattige folk som har det jævlig matcher dine preferanser, må du gjerne se denne.
