Girls er en etterlengta serie for oss som driter i designklær og champagnebrunsjer på Upper East Side. Dette handler om jenter som prøver å finne ut hvem de er og hvordan man kommer seg helskinna gjennom tjueåra.
I Girls møter vi forfatterspiren Hannah, spilt av Lena Dunham som også er skaperen av serien. Piloten starter med at foreldrene forteller henne at de ikke har tenkt å brødfø henne lengre, og at hun nå må klare seg sjøl i storbyen New York. Fullstendig urettferdig, selvfølgelig.
Anmeldelse: Girls S02 – Velskrevet, morsom og flau.
Les også: Elsk/Hat serieavslutninger
Priviligert og plaget
Vi følger Hannah og de tre venninnene hennes Shosanna, Jenna, og Marnie gjennom den smått absurde hverdagen deres, som etter fire episoder består av bekymringer rundt kjønnssykdommer, graviditet, kjærlighet og jobb.
Jeg vet hva dette høres ut som, men ikke avskriv det hele enda: Historien fortelles med mye sort humor og en deilig eim av sarkasme mot disse jentene som tross alt burde leve bekymringsløse liv, men som likevel finner så mye å problematisere.
Skuespillere som skinner
Hannah kombinerer selvtillit og usikkerhet på imponerende vis, og jeg tror så inderlig på henne når det gjelder replikkene hun avleverer og hvordan hun agerer mot omverdenen.
De to andre jentene har også sin bagasje. Shoshanna er jomfru, og er både flau over det og innstilt på å gjøre noe med det, mens Marnie er fanga i et forhold med en «altfor snill» fyr, der hun beskriver berøringene hans som «når den kleine onkelen din tafser på deg». Jessa er den bereiste og veltalende britiske venninna som ikke har Facebook og aldri har sett sett Sex og Singelliv, men som også gjør mannfolka ville og jentene misunnelige.
Hannah har så rett når hun i en scene ligger fjern på gulvet på foreldrenes hotellrom og proklamerer at hun er «the voice of a generation», for hun er virkelig det. Hun er talskvinnen for de privilegerte jentene i tyveåra som ikke skjønner hvor godt de har det, og som hører på Robyn mens hun twitrer om sitt knuste hjerte.
Les også anmeldelsen av Game of Thrones s02
Dropper dramaet – hever kvaliteten
Girls føles friskt og nytt. Dialogene er smarte og karakterene er godt nyanserte – en selvfølge i en serie som skilter med den skurrete HBO-logoen i starten. Serien bygger opp til en rekke situasjoner som fort kunne blitt løst ved hjelp av enkle og billige utveier.
Heldigvis faller ikke skaperne for fristelsen, og gir oss heller en serie som oppfattes realistisk og ekte, selv om det betyr at noen vil synes den er for kjedelig.
Den grå hverdagen
Visuelt sett har serien har et slør av et kommunegrått søttitalsfilter over seg. Det kler serien, og det gjør at den grå musa Hannah stikker seg enda sterkere ut med sin sprakende personlighet.
Det gjør også at den skiller seg fra de andre glorete og slitsomme jenteseriene hvis eneste ambisjon er å sette dagsorden innenfor moteverdenen, i stedet for å underholde og overraske et kvinnelig seriepublikum som virker å være paralysert av å ha sett for mye av de overnevnte søppelseriene.
Les også: Det smarteste du kan se på tv – Mad Men s05
Jeg elsker jentene i Girls, og jeg elsker deres evne til å være så komfortable med seg sjøl at når den kjipe typen din kliper deg i bilringen spør hvorfor du ikke har prøvd hardere å slanke deg, svarer du at det er fordi du rett og slett hadde bedre ting å ta deg til.
Såfremt Girls holder seg like bra som i de første episodene, er dette en serie du ikke bør nøle med å se. Forresten: Ta med deg kjæresten eller kompisen din, han kommer til å like det han også!
Har du trua på Girls?
(Dette er en omtale basert på de fire første episodene av serien. Du kan se Girls i NRK-nett tv eller på NRK3 hver tirsdag kl 22.25 )