I Silent Hill 2 og 3, som HD-samlingen består av, handler det om å overleve grusomme områder, vesener og personlige fortider.
Miljøene og lydbildet er så utrolig gjennomarbeidedet at selv de tapreste sjeler vil bli rammet av akutt redsel og desperasjon.
Dette er vanskelige spill å sette seg ned med, for både sanser og tålmodighet blir satt på ekstreme prøver. Likevel har spillene en sterk tiltrekningskraft og evne til å få en til å føle seg i live på en måte som få moderne skrekkspill kan konkurrere med.
Dette er kompromissløse mesterverk, som er beundringsverdige uansett om man liker de eller ei.
Selve renovasjonsarbeidet gjør derimot lite for å imponere, og er til tider mer til hinder enn hjelp.
TOPP 5: ‘Vart-du-skremt-no?’
Velkommen til Silent Hill
En av konstantene for serien er den vesle landsbyen Silent Hill. Dette er som du sikkert forstår ikke en helt vanlig plass, for her råder det okkulte og overnaturlige.
I likhet med øya fra serien Lost, er dette et sted som påvirker hver besøker på en unik måte, og skaper et personlig mareritt for dem.
Et av landsbyens kjennetegn er den tykke tåken som gjør at man kun ser noen få meter rundt seg. Denne er nedtonet i forhold til originalen, noe som sannsynligvis var godt ment, men som kan skade opplevelsen for enkelte nostalgikere.
Spillene har få eller ingen spesielle spillmekanismer, og satser fullstendig på at stemningen skal gripe fatt i deg.
For å komme seg videre i fortellingen må en løse typiske puzzle-utfordringer som enten handler om å finne og ta i bruk rett gjenstand, eller å løse en gåte.
Utfordringen ligger derimot i at kampsystemet er ekstremt seigt og lite effektivt, samtidig som en har svært begrensede ressurser. Dette betyr at man må vandre rundt i omgivelser hvor farer lurer rundt hvert hjørne, uten at en kan gjøre så mye med det.
Det er absolutt ingenting som er verre enn å høre at grufulle monstre nærmer seg skritt for skritt, mens man febrilsk leter etter en nøkkel.
Det er i slike stunder Silent Hill-serien briljerer.
(Anmeldelsen fortsetter under traileren).
Litt for gammeldags
For å kunne nyte denne HD-samlingen må man klare å tilgi noen av spillenes antikverte designprinsipper.
Kontrollene som var vanskelige selv for sin tid, baserer seg på at fremover og bakover fungerer som gass og revers på en bil. Det som gjør dette ekkelt å forholde seg til er at kameravinklene lever sitt eget liv, og konstant hopper mellom ulike perspektiver.
Dette er irriterende, men samtidig et genialt triks for å forsikre seg om at spilleren virkelig er dedikert nok til å sette seg ned med det.
Likevel føler jeg at muligheten til å velge et mer moderne kontrolloppsett kunne vært med på å løfte HD-samlingen til et nytt nivå.
Et enda større irritasjonsmoment er hvor lineære de ulike utfordringene er. Ofte har jeg tenkt helt rett og oppsøkt rett plasser, men i feil rekkefølge. Mange objekter er også bortgjemt så godt at man blir nødt til å finkjemme hver eneste kvadratmeter med hurtig trykking på A-knappen.
(Anmeldelsen fortsetter under bildene).
Tidenes beste lydbilde
Ikke spill Silent Hill HD Collection for action eller grafikk sin skyld, men for den fenomenale stemningen, og ikke minst det jeg personlig oppfatter som det ypperste lydbildet spillverden har gitt oss.
Alt fra bakgrunnslyder til monstereffekter og kjenningsmelodier er laget med samme kunstneriske omtanke som et klassisk mesterverk, og slagkraften har hittil vist seg å være utilnærmelig.
Skremmende dyrelyder og skrapende maskineri med industrielle rytmer skaper det fryktinngytende fundamentet, mens vemodige gitarriff og forsiktige pianomelodier får en til å leve seg inn i hovedfigurenes personlige tragedier.
Silent Hill HD Collection er ekkelt og nydelig, fantastisk og motbydelig på en og samme gang.
ANMELDELSE: Devil May Cry – HD Collection – Definerte en sjanger.
Selv om originalverkene er meget gode innenfor sin sjanger, gjør selve HD-pakken lite utover det absolutt nødvendige, og overhalingen burde, og kunne nok, vært bedre. Karakteren er derfor også ment for å reflektere kvaliteten på dette.
