Noen mennesker lar seg knapt påvirke av ting de ser på en skjerm, det seg være film, spill eller tv-serier.

Andre folk (som meg) kan få følelsen av både ekstatisk glede, eller dyp dødsangst ved å glane på den samme skjermen.

I anledning premieren på skrekkfilmen Paranormal Activity 3 passer det seg med en liste over filmer som har skremt livsskiten ut av en stakkars Telemarks-gutt.

TOPP 5: Filmer ungene ikke må se – sjekk Torfinns liste her

Og så er det jo snart Halloween da, da er det jo alltid populært å finne frem noe som kan skremme deg. Hopp helt nederst for å finne kommentarfeltet, der kan du legge inn dine forslag på gode (og dårlige) Halloween-opplevelser.

TOPP 5: Birger Vestmos beste slashere – fra Halloween i fjor

(om du ikke forstår tittelen på denne ukas toppliste, foreslår jeg at du sjekker ut dette NRK-klippet med Trond Kirkevaag)

5:
Signs (2002)

Jada, jeg vet. Dette er ikke en særlig god film, den er tross alt laget av M. Night. Shyamalan! Den er likevel med på lista, fordi den har mange nok ‘WTF’-øyeblikk som skremte meg kraftig.

Hess, spilt av den alltid festlige Mel Gibson, er en tidligere prest som har mistet kona si. Han er med andre ord fylt av sorg. En god kombo når det lander romvesner utenfor huset.

Filmen lar deg sitte på kanten av kinosetet en god stund, mens familien til Hess er fanget inne i huset deres. Et klassisk skrekkscenario, vi er på innsiden – de er på utsiden.

ANMELDELSE: The Beaver – Gibson gjør comeback med en bever!?

OPPDATERING: To brukere påpekte i kommentarfeltet (takk til ‘OzIsak’ og ‘Magnus R Lindvik’) at scenen jeg beskriver under faktisk ikke stemmer. Sekvensen med romvesenet er en innsendt video som vises på en tv-kanal familien ser på. Hukommelsen bestemte seg for å spille meg et puss.

Det er spesielt en scene som virkelig gjorde at hjertet mitt skjøt ut av brystkassa og løp på egne ben ut av kinosalen. Hele familien har hørt noen mystiske lyder fra utsiden, og står ved vinduet som vender ut mot postkassen.

Kameraet holder seg helt rolig, og filmer en åpning mellom hjørnet på huset og buskene ved postkassa. Du, sammen med hele familien, holder pusten i spenning. For du veit at noe skal skje.

Så, plutselig, går en menneskelignende skikkelse forbi. Du vet det ikke er et menneske, og selv om denne mystiske skapningen ikke hopper opp i ansiktet ditt skremte det livskiten ut av undertegnede nettopp fordi den satte i gang min egen fantasi.

Ja, jeg hylte. Høyt. Sjekk bildet av romvesnet under, lista fortsetter under der igjen.

Signs. (Foto: Buena Vista Pictures)
Fy flate, akkurat denne filmscenen ødela nattesøvnen min i flere uker. (Foto: Buena Vista Pictures)
4:
The Descent (2005)

En gang midt i forrige tiår jobbet jeg som kinomaskinist – ja, det er helt sant – ved kinoen i min hjemby Skien. Den utrolig koselige sjefen – hei, Espen! – lot oss se film etter stengetid, noe som åpnet en hel filmverden for en ung fyr som meg.

ANMELDELSE: Sanctum – for lite klaus!

Lev deg inn i følgende scenario (leses med mørk horrorstemme): Klokken har passert midnatt, og du befinner deg i et forlatt kinokompleks sammen med en kollega. Ryktene sier at det spøker i det gamle bygget.

Av alle filmrullene som ligger å venter, velger dere en film om mørke huler. Blir det skummelt? Ja, det kan jeg love deg…

En gruppe sporty damer skal altså utforske noen huler – hallooo? hold dere unna jenter! – som ligger i en skummel skog. Uheldigvis kollapser inngangen, og for å komme seg ut må damene krype seg gjennom trange korridorer til en annen utgang.

So far, so good. Vent litt, hva var det i bakgrunnen? Du syns kanskje du så noe bevege seg. Sikkert ikke noe farlig tenker du (din naive idiot).

Tre stikkord: Klaustrofobi, død, skrekk.

(ukas liste fortsetter under traileren til ‘The Descent’)

3:
Blair Witch Project (1999)

“Du veit at filmen er sann, ikke sant?”, “Det er helt ekte, det er en ekte filmkassett de har funnet” og “Hun som er med på filmen, hun døde på ordentlig rett etterpå!”.

Omtrent slik foregikk samtalene i gangene på ungdomskolen min i 1999. The Blair Witch Project var kommet på kino, og ryktene gikk i høy hastighet blant de unge folkene i Telemarks hovedstad Skien.

ANMELDELSE: F.E.A.R 3 – for lite skrekk

Etter mye om og men, klarte jeg og en kompis å snike oss inn bakdøra på kinoen jeg senere kom til å jobbe på. Det var ganske enkelt, bare å vente på at publikumerne fra forrige forestilling gikk ut og hold opp døra.

Problemene oppstod først da jeg gikk ut igjen etter å ha sett nevnte film. Likbleik, store øyne og uten lyst til å gå hjem i mørket, ringte jeg mamma som måtte komme og hente meg.

Etter The Blair Witch Project klarte jeg ikke å dra på telttur i skogen på nesten ett helt år, og som aktiv speider (ja, helt sant) var dette et problem.

ANMELDELSE: Paranormal Activity – effektiv grøsser

The Blair Witch Project er ikke bare en god skrekkfilm, den reetablerte en skrekksjangeren og inspirerte en hel generasjon filmskapere. Med sitt uvante, og røffe, uttrykk klarte den å revitaliserte den skrekkfilmer og inspirerer filmskapere den dag i dag.

Og ikke minst skremmer den fortsatt livskiten ut av folk.

(artikkelen fortsetter under traileren)

2:
Amnesia: The Dark Descent (2010)

De aller fleste spill som inneholder monstere, gir deg muligheten til å overvinne eller beseire motstanden du møter underveis.

Amnesia: The Dark Descent er ikke som de aller fleste spill på markedet.

Du har ikke våpen, du kan ikke kjempe, du kanløpe, du kan gjemme deg – og håpe på det beste.

Spillet er et av få indiespill som har klart å få internasjonal oppmerksomhet, spesielt etter årets IGF 2011-utdeling i San Francisco i våres.

Til dags dato har jeg ikke klart å skrive en anmeldelse, rett og slett fordi jeg enda ikke har turt å spille spillet ferdig.

Spill har en egen evne til å sette deg inn i utenkelige situasjoner, og la deg være i sentrum for opplevelsen. Jeg må innrømme at hjertet mitt gikk over 200 i puls flere ganger mens jeg spilte Amnesia.

TOPP 5: Skrekkspill – her er lista fra før Amnesia ble lansert

Det er mens du sitter musestille bak en kasse i et rom, og ser et monster bevege seg i hjørnet av skjermen, du virkelig kjenner på frykten.

Du veit du ikke kan kjempe, du veit ikke hvorfor du er der, du veit bare at om du ikke sitter helt stille vil et monster oppdage deg.

Min måte å spille Amnesia er nok omtrent som kisen i videoen under, hysterisk og redd…

1:
Hellraiser (1987)

ÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆ!

Lille uskyldige Rune var bare 14 år da denne filmen fant veien til en obskur kabelkanal en seeeeeeeeeeeeen natteskveld.

Frank skaffer seg en fin boks, som viser seg å være en portal til en konsentrert form for ondskap. Resten av filmen handler om hva som skjer med de mange menneskene i Frank sitt liv, og deres møte med denne ondskapen.

Det hele er nesten for skummelt til å kunne gjengies, for det er når du endelig tror du er trygg at filmen faktisk starter.

Hellraiser var en av filmene de kule gutta i klassen gjerne skrøt av at de hadde sett flere ganger, og dermed måtte jo jeg også se den. Det var først etterpå jeg egentlig innså at de mest sannsynlig hadde skryti på seg hele opplevelsen.

Filmens sadomasochistiske tematikk når et toppunkt da Frank transporteres over til en alternativ virkelighet, dominert av ‘Cenobites‘. Disse merkverdige og menneskelignende skapningene bor i en alternativ dimensjon sterkt krydret med sadomasochistisk tematikk.

Det tok uker før jeg var et normalt fungerende menneske igjen.

LES: American Horror Story – det motsatte av Glee

Hva er dine beste (eller verste) Halloween-opplevelser? Skriv gjerne om dine erfaringer i kommentarfeltet under traileren.

Hei! Les dette før du skriver en kommentar:
Vi vil gjerne ha engasjerte debattanter og setter pris på konstruktive bidrag til samtalen. Det er lov å være kritisk eller uenig, men hold deg til tema og vær saklig i dine begrunnelser (husk at det er lett å bli misforstått). Personangrep og trakassering er ikke greit - slike innlegg blir slettet. Vi vil også gjerne at du bruker ditt fulle navn når du kommenterer. Takk for dine bidrag, hilsen oss i P3 Filmpolitiet.