Fjorten måneder har gått siden kombinasjonen Katrina/dårlig ingeniørarbeid sørga for at 80 prosent av New Orleans sto under vann. Unntakstilstanden som regjerte i månedene etter katastrofen har nå glidd over i en ny type hverdag – post-Katarina-hverdagen.
Antoine Batiste jakter fortsatt kontinuerlig på neste gig, Chief Lambreaux kjemper en stadig mer fånyttes kamp mot byråkrati og forsikringsselskaper, Annie Tee får stadig oftere ta med seg fela si innendørs for å spille, mens DJ Davis utrettelig pusher både musikk og propaganda – mye er ved det gamle.
Sesongen plukker opp tråden der den forrige slutta, og til tross for at det har gått litt tid virker de to første sesongene som en eneste lang sømløs historie. Det meste Torfinn skrev om sesong 1 gjelder fortsatt.
Uten episoder
Treme behandler på et vis episodeinndelinger som et nødvendig onde. Det oppleves som om de har spilt inn en elleve timer lang film, og i ettertid gitt klipperne beskjed om å dele den opp i timeslange biter. Er du avhengig av cliffhangere som drar deg videre gjennom serien trenger du ikke prøve deg på Treme.
Det er ikke første gang David Simon prioriterer helhet foran episodedramaturgi når han lager TV-serier – The Wire transcenderer også tradisjonell episodeoppbygging. Og nok en gang gir han seeren følelsen av å se på noe mer enn en vanlig TV-serie, det minner mer om en visuell roman – en glimrende, visuell roman.
Jeg så hele sesongen på ei helg. Treme nytes gjerne – og kanskje aller helst – i store doser.
Anmeldt: Game of Thrones s02
Krever sin seer
Treme har i det hele tatt mye til felles med The Wire, ikke bare skaperen og flere av skuespillerene (i denne sesongen introduseres Jim True-Frost og James Ransone – Prez og Ziggy fra The Wire).
Først og fremst: Dette er to serier du må bestemme deg for å se på, og ikke avskrive selv om det lugger litt i starten – ikke forvent å bli oppslukt etter ti minutter. Simon fôrer ikke med teskje, og spenningskurven kan være litt utydelig – Treme sesong 2 er intet unntak.
MEN: Hvis du investerer noen timer av livet ditt i disse seriene kommer du ikke til å angre. Sannsynligvis kommer du til å investere enda flere timer på et senere tidspunkt – for å se alt på nytt.
Både Treme og The Wire har et bredt og rikt persongalleri der ingen spiller tydelige hovedroller, og begge forteller mange parallelle – og like viktige – historier. Mangelen på én overordna historie gjør at miljø, helhet og stemning blir avgjørende for opplevelsen – i begge seriene fungerer dette tilnærma perfekt.
Dialogen er prikkfri, forresten – nok et fellestrekk som bør nevnes.
Krisehåndtering og kultur
Hvis The Wire er et portrett av Baltimore er Treme en hyllest til New Orleans. En bittersøt, kjærlig hyllest. The city that care forgot spiller den virkelige hovedrollen, jeg har aldri før sett en serie som har dratt det geografiske bakteppet så langt fram i handlinga.
Her er det karakterenes jobb å bygge opp under miljøet de lever i – ikke omvendt.
Og for et miljø! Pulserende og fargesprakende – kontinuerlig lydlagt av jazzen som ser ut til å fortsatt leve i en symbiose med byen som skapte den. Krisehåndtering og kultur går hånd i hånd, og sammen utgjør de to Tremes tematiske ryggrad.
Les også: Elsk/hat – serieavslutninger
Mannen i gata
Treme s02 er leken og alvorlig, varm og mørk. Alt dette i enda større grad enn i første sesong. New Orleans anno 2006/2007 blir granska med et kritisk, men kjærlig blikk.
Politi, politikere og katastrofeprofitører blir fortsatt levna liten ære, men Treme bruker langt mer energi på den jevne New Orleaners tilværelse i år 1 etter Katarina enn på makthaverne.
11 timer med Treme er en følelsesladd opplevelse. Fra kynisme til inderlighet, fra lykke til fortvilelse. Men det som kommuniseres aller klarest er håp og optimisme. I tillegg blir enhver hyggelig opplevelse ekstra hyggelig når utgangspunktet er katastrofisk – dette gjør at Treme er stappa med feelgood-øyeblikk.
Jeg har bare tilbragt snaut tre døgn i New Orleans, og sliter derfor med å si noe om hvor ekte Treme faktisk er. Men jeg tror på universet, helt og fullt. Og enda viktigere: Jeg elsker det.
Treme s02 er nå i salg på Platekompaniet
