Fem år etter innspillingen, utallige konflikter senere og med store pengeproblemer. Filmen Wide Blue Yonder har gått igjennom en av norsk filmhistories mest turbulente fødsler.
Store skuespillernavn og et interessant utgangspunkt for fortellingen redder den ikke fra et brutalt mageplask i Haugesunds havn.
På de syv blå
Sjømannen Skip har nettopp lagt inn årene og skal begraves. Kompisen Wally (Brian Cox) lovte ham en begravelse til sjøs, men det har ikke bestyrerinnen på eldrehjemmet (Hege Schøyen) tenkt til å la passere. Han skal i jorda, fortere enn svint.
Wally vikler seg inn i det ene og det andre, og tar med seg May (Lauren Bacall), George (James Fox) og Nina (Ingrid Bolsø Berdal) på et dristig oppdrag for å få sendt kisten med kompisen til bunns i Nordsjøen.
En forviklingskomedie med Hege Schøyen i en av rollene? Det høres i utgangspunktet ikke så dumt ut. En rekke norske humorlegender har også mindre roller i filmen, blant annet Elsa Lystad og Øyvind Blunch (Fredrikssons fabrikk, anyone?).
Hovedproblemet er ganske enkelt at Wide Blue Yonder er ikke morsom.
Regissør Robert Young har av en eller annen grunn valgt å la nesten all dialog i filmen være på engelsk. Ifølge et intervju Filmpolitiets Birger Vestmo gjorde med filmens produsent under filmfestivalen i Haugesund høsten 2006 var årsaken at filmen skulle lages med et internasjonalt publikum i tankene.
(klikk for å høre intervjuet, først sendt i Filmpolitiet 25. august 2006 før innspillingen av filmen hadde startet)
[audio:https://p3.no/filmpolitiet/wp-content/uploads/2012/05/Produsent-John-Cairns-om-Wide-Blue-Yonder.mp3|titles=Produsent John Cairns om Wide Blue Yonder.]
Det er et ganske pussig valg ettersom filmen foregår i Haugesund, og det fjerner den komiske timingen de norske skuespillerne er kjent for.
Det er kanskje mye å be at legenden og divaen Lauren Bacall skal snakke norsk, men hennes rollefigur har – får vi vite – bodd i Norge i flere tiår. Hun giftet seg tross alt med en norsk oljemann.
Ujevnt fortalt
Flere ganger måtte jeg spørre meg selv om hvorfor denne filmen er spilt inn i Norge, den ville mest sannsynlig fungert bedre i en liten landsby på en av de britiske øyene.
Historien inneholder mange logiske feil, og hopper av gårde i rykk og napp – både i tid og sted.
Det er ikke enkelt å vite hvilken dag det er, når begravelsen skal finne sted eller om det overhodet haster å få gravlagt Skip.
(anmeldelsen fortsetter under bildene)
For å få begravd kompisen til sjøs må Wally finne 100 000 kroner, og bruker en god del av filmen oppspark på å finne en tredjedel av disse pengene. Plutselig tar regissøren oss med til et gammelt bryggehus hvor en lang rekke skjeggete mannfolk spiller på krabbeløp (er dette vanlig blant sjømenn?).
Jakten på pengene ville vært en naturlig del av spenningskurven i hvilken som helst annen film, men i Wide Blue Yonder brukes det knapt 30 sekunder før de siste 70 000 kronene er på plass.
Flere av figurene i filmen mangler motivasjon, jeg forstår ikke hva som driver dem eller hvorfor de er en del av fortellinga.
Romansen mellom Nina (Berdal) og Ben (Kåre Conradi) fremstår også som ganske tilfeldig, men de to står for en av scenene jeg flirte av (jeg lo to ganger). I en av de ”romantiske” scenene mellom de to, henger hun opp ned i en gymsal fylt av en barneskole – lik den kjente scenen mellom Tobey Maguire og Kirsten Dunst i Spiderman.
Konradi: Så jeg ikke dette på film en gang?
Berdal: Dette er bedre enn film, ikke sant?
Selv Lauren Bacalls klassiske og kraftige karisma redder ikke Wide Blue Yonder fra å være en tafatt og rotete filmkomedie.
Har du sett filmen? Legg inn dine synspunkter i kommentarfeltet, som du finner under traileren.
