Denne dokumentarfilmen forteller om fire glødende engasjerte ungdommer i fire ulike ungdomspartier.
Filmen ble påbegynt i 2010, men planene måtte naturlig nok endres etter 22. juli i fjor, noe regissør Kari Anne Moe har taklet glimrende. Noen av ungdommene kommer kanskje litt i skyggen av det som skjedde med en.
Men filmen oppleves som en varm og verdifull hyllest til ungdomsgenerasjonens mot, kraft og vilje.
Sterke bilder fra Utøya
Filmen introduserer oss gradvis for de fire, Johanne fra AUF, Sana fra SU, Haakon fra Unge Høyre og Henrik fra FpU. De forteller litt om seg selv, og vi får se hvordan de tilnærmer seg sitt virke som ungdomspolitikere.
Men plutselig er vi sammen med Johanne om bord på MS Thorbjørn på vei til Utøya. Disse bildene er sterke. Vi ser glade ungdommer i full vigør med sang, dans, lek og politisk alvor.
Jonas taler. Datarock spiller. Johanne ringer hjem for å si at hun lever.
Iskald dramaturgi
Denne sekvensen inntar nesten en uforklarlig lyrisk form, for vi vet så altfor godt hva som skjedde neste dag. Da er ikke filmteamet på Utøya lenger.
Men Johanne forteller sin sterke overlevelseshistorie direkte til kamera, med en iskald dramaturgi som omtrent ikke kunne vært skrevet bedre.
Og vi ser hvordan ansiktet hennes har fått et slør av det nye alvoret over seg. Dette gjør sterkt inntrykk!
(Anmeldelsen fortsetter under bildet)
Livet etterpå
De andre ungdommene må ha meg unnskyldt, men jeg må innrømme at det er Johannes skjebne som fanger interessen min aller mest. Jeg skulle gjerne sett mer av henne og hvordan hun takler livet etterpå.
Men det er kanskje grenser for hvor mye man kan kreve at ei jente utleverer seg på film. Johanne er ekstremt modig som stiller opp og gir Utøya-overlevende et ansikt.
Det fører også til at de andre medvirkende ikke blir like interessante å følge med for mitt vedkommende. Men de er viktige i den forstand at vi ser hvordan det ungdomspolitiske miljøet lever på tvers av partigrensene.
Gode portretter
Til ungdommen viser heldigvis at livet går videre. Det ungdomspolitiske arbeidet fortsetter. Norge er fullt av engasjerte, samfunnsbevisste ungdommer, som vil være med å styre landet fremover.
Regissør Kari Anne Moe og hennes stab har gjort et grundig arbeid, som på tross av endrede forutsetninger, leverer gode portretter av det ungdomspolitiske Norge.
Til ungdommen er en herlig bekreftelse på at demokratiet lever i beste velgående.
