Ah, endelig! En skikkelig hardbarka sci-fi-action for voksne! Dredd er et voldsomt, postapokalyptisk kaos av en film, med harde helter, barske bøller og ekstrem tegneserievold.
Dette er nok ikke filmen for fintfølende nyanser, ei heller for dyp dialog av ypperste format. Men dæven, som dette underholder meg!
Dredd er et etterlengtet utbrudd av B-film-testosteron på et nærmest latterlig nivå, den ser utrolig bra ut, og jeg har følelsen av at reprisefaktoren blir relativt høy!
LES OGSÅ: Anmeldelsen av District 9!
Med rett til å drepe
De eneste som kan opprettholde orden i fremtidsbyen Mega City One, er bevæpnede dommere, med rett til å henrette forbrytere på stedet.
Judge Dredd (Karl Urban) og aspiranten Cassandra Anderson (Olivia Thirlby) oppsøker en enorm boligblokk for å etterforske et trippelmord.
Sporene peker mot den brutale narkodronninga Ma Ma (Lena Heady) i øverste etasje. Hun stenger av hele blokka, og sender alle sine styrker etter dem.
LES OGSÅ: Anmeldelsen av Chronicle!
Kul visualisering
Regissør Pete Travis (Vantage Point, Endgame) forteller denne historien med et imponerende arsenal av filmtekniske triks.
Skildringen av en fremtidsverden, tynget av forurensing, overbefolkning og kriminalitet, er overbevisende. Ikke alt er realistisk spådd, men det ser bra ut innenfor denne filmens tegneseriepregede ramme.
Spesielt kult er visualiseringen av historiens narkotiske stoff, slo-mo, som får menneskehjernen til å oppleve virkeligheten i 1% hastighet. Du vil ikke tro hva Travis bruker dette til. Flere «oh shit-øyeblikk» venter deg!
(Anmeldelsen fortsetter under bildene)
Uten selvironi
Dersom du allerede har sett den indonesiske filmen The Raid: Redemption, vil du kanskje tro at Dredd er en skamløs kopi. Handlingen er nemlig mer eller mindre den samme, men Dredd ble faktisk innspilt først.
Uansett synes jeg at handlingen er bedre og at stemningen er mer fortettet. Figurene er voldsomt karikerte og todimensjonale, men det er helt på sin plass i denne filmen.
Karl Urban tar aldri av seg hjelmen, i motsetning til Sylvester Stallone i filmatiseringen fra 1995, og er dermed nærmere grunnlaget fra den originale tegneserien Judge Dredd som startet i 1977. Urban spiller rollen uten hint av selvironi, i tråd med serieversjonen.
LES OGSÅ: Anmeldelsen av The Raid: Redemption!
Tøffest på lenge
Dredd får kanskje aldri et universelt klassikerstempel. Til det er denne figuren kanskje litt for smal.
Det kan være vanskelig å knytte seg til en humørløs heltefigur som aldri tar av hjelmen, snakker med en nær parodisk dyster røst og ikke er i nærheten av en personlig utvikling gjennom historien som fortelles.
Men jeg omfavner Dredds hardbarkede tone, den underliggende satiren og den kompromissløse tilnærmingen til råmaterialet den bygger på. Dette er den tøffeste sci-fi-actionfilmen på lenge!
