Denne uken var det kinopremiere på den norske filmen 90 minutter. «Ubehagelig om menn som dreper kvinner», skrev Filmpolitiets Birger Vestmo i sin anmeldelse.
Temaet for topplisten denne uken ble dermed ubehagelige filmopplevelser. Filmer som på grunn av tema, handling eller bilder får deg til å sitte igjen med en vond følelse i magen.
Denne typen filmer finner man i alle sjangre, derfor er det et hav av filmer å ta av. Du er kanskje uenig i Filmpolitiets liste? Da kan du lage din egen i kommentarfeltet i bunnen av saken!
[toppliste tall=»5″ tittel=»Funny Games»]
Begge filmene forteller historien om to unge gutter, Paul og Peter, som tar en familie som gissel i deres eget hjem og tvinger dem til å delta i sadistiske oppgaver for å overleve.
Funny Games er en svært ubehagelig film fordi den baserer seg på et konsept som er vanskelig for normale mennesker å forstå – at det er gøy å torturere og drepe folk, fullstendig uten motiv og mening.
Les anmeldelsen av versjonen fra 2008 her!
Ved flere anledninger bryter figuren Paul ned den fjerde veggen og henvender seg til publikum. Scenen der han spoler tilbake filmen med en fjernkontroll fordi kameraten Paul blir skutt, er det mest ekstreme eksempelet at filmens virkelighet blir brutt.
Når man forstår at ingen av de vanlige konvensjonene for film gjelder, mister man på et vis også kontrollen, på samme måte som den stakkars familien har mistet all kontroll over om de kommer til å overleve eller dø.
[toppliste tall=»4″ tittel=»Crash»]
Crash handlar om eit ektepar, ein filmprodusent og hans kone, som hamnar i eit bilkræsj. I den møtande bilen sit Helen, som leiar dei inn i eit mørkt miljø, ein gjeng som vert opphissa av å vere med i bilkræsj.
I 1996 vann den Cannes-juryens spesialpris. Det hindra ikkje dåverande kinosjef i Oslo, Ingeborg Moræus Hansen, frå å nekte framvisning på kino i hovudstaden. Ho meinte den var pervers, og at særs få ville ha glede og nytte av å sjå den.
Jan Erik Holst, direktør ved Norsk Filminstitutt, støtta ho i avgjersla. Til Dagbladet i 1996 uttalte han at filmen var «både bisarr og spekulativ»
Spesiell, påtrengande og merkeleg seksuell er den uansett, som du kan sjå i videoklippet der ein gjeng bil-entusiaster gjenskaper James Deans dødsfall.
[toppliste tall=»3″ tittel=»Irreversible»]
Helt fra starten gir filmen klar melding om at den skal ta rotta på deg.
Du skal kvalmes, sjokkeres, tynes og ubehages i det ytterste, inntil du kan snuble fortumlet ut av kinosalen.
Noés kamera rister, svaier og snurrer rundt i alle retninger, med grumsete og mørke bilder.
Se et eksempel på kameraføringen i videoen til høyre!
De ubehagelige «høydepunktene» er en usedvanlig stygg voldsscene, utført med et brannslukningsapparat, og en lang, grusom voldtekt som Monica Belluccis figur blir utsatt for i en undergang.
Les anmeldelsen av Irreversible her.
Det er umulig å ikke bli satt ut av disse bildene, som nærmest voldtar øynene dine.
[toppliste tall=»2″ tittel=»Requiem for a Dream»]
Harry (Jared Leto) drømmer om å åpne klesbutikk med Marion (Jennifer Connely). For å klare det må de spare alle pengene de tjener på å selge unna en halv kilo heroin.
Det blir ikke lett når de knapt har penger til å støtte opp om sine egne dopvaner.
Anmeldelse: Black Swan – Eksploderer i visuell og destruktiv energi!
I mellomtiden blir Harrys mor Sara (Ellen Burstyn), fortalt at hun har muligheten til å bli med på sitt favorittprogram på TV. For å slanke seg først besøker hun en luguber lege som gir henne en resept for amfetamin. Sara får dermed et eget rusproblem som snart spinner ut av kontroll.
En av filmens mest urovekkende scener er den du ser i videoklippet over, der Saras virkelighetsoppfatning blir helt forvridd. Ellen Burstyn spiller virkelig godt og ble nominert til Oscar for sin prestasjon.
Requiem for a Dream er en svært ubehagelig film, ikke bare på grunn av temaet og de fæle scenene, men fordi lydsporet og klippingen også bidrar til å gjøre den vonde klumpen i magen større.
Filmen er likevel et av Darren Aronofskys største mesterverk – et skikkelig stygt mesterverk.
[toppliste tall=»1″ tittel=»Antichrist»]
Rune: Å gå for å se en Lars von Trier-film er som russisk rullett, du vet aldri helt hva som venter deg. Det kan bli en vond opplevelse, en veldig vond opplevelse.
Samtidig utviser regissøren, i samspill med sine skuespillere, en kontroll over filmmediet som få andre har.
Anmeldelse: Antichrist – Intens, opprivende og tankekrevende.
Historien i Antichrist sirkler rundt et par og sønnens tragiske dødsfall. Mannen (spilt av Willem Dafoe) er psykolog og tar på seg terapirollen for sin kone (spilt av Charlotte Gainsbourg), med inngående psykoterapi og etter hvert eksponeringsterapi.
Flere grufulle scener skapte mye forhåndsomtale av filmen, men det var ikke det grafiske i filmen som rystet meg.
Det var den nedadgående spiralen mot kaos, og en mørk blanding av psykose og virkelighet som skapte en forferdelig følelse av usikkerhet og redsel. Den som ser filmen ledes inn i samme mørke psykose som figurene i filmen.
Da jeg gikk ut av salen lovte jeg meg selv at jeg aldri skulle se filmen en gang til. Jeg var kvalm, hadde vondt i magen og i hodet. Svimmelheten var så kraftig at jeg måtte sette meg ned.
Noen måneder senere kom filmen ut på Blu-ray. Hva tror du jeg gjorde? Jeg så den en gang til.