Jeg har sett film om innsatte som lager teater før, blant annet svenske Vägen ut, men brødrene Paolo og Vittorio Taviani gjør en interessant vri i sitt dokudrama Cæsar må dø!
De filmer virkelige fengselsfugler som setter opp et virkelig teaterstykke, Julius Cæsar av Shakespeare, men setter dem i en fiksjonell ramme. Vi møter mennesker som er tydelig preget av å ha levd på kanten av livet og loven.
Kanskje er det nettopp derfor det er sterkt å se dem utøve kunst med stor innlevelse. Vi ser en film om innsatte som spiller en tragedie som på mange måter reflekterer deres egne.
Nøye planlagte tagninger
Filmen åpner med stykkets teppefall og rungende applaus. Så tas vi seks måneder tilbake i tid, og ser hvordan rollene ble fordelt, og blir vitne til prøveperioden i Rebibbia-fengselet i Roma.
Men dette er ingen flue-på-veggen-dokumentar. Taviani-brødrene og deres fotograf Simone Zampagni stiliserer virkeligheten gjennom nøye planlagte tagninger, der skuespillerne åpenbart er instruerte.
LES: Anmeldelsen av To Rome With Love
Med noen få unntak er alt filmet i sort/hvitt. En av effektene det har, er at fengselscellene, gangene og hallene med ett kan sees på som det gamle Roma, der stykket finner sted.
En annen effekt er at ansiktstrekk forsterkes. Furene og rynkene blir dypere. Og det er noen virkelig interessante personligheter i Cæsar må dø. De fremstår som erketypiske italienske figurer, slik vi kjenner dem fra filmhistorien.
Åpner sine følelsesregistre
Denne filmen er ikke spesielt interessert i å formidle hva disse mennene sitter inne for, men i korte tekstpresentasjoner ser vi at det blant annet handler om mord, mafia og narkotika.
Ingenting av det er viktig når vi se hvordan de åpner sine følelsesregistre i skuespillets tjeneste. Noen av skuespillerne fremstår så gode at de kunne spasert rett ut av fengselet og rett inn på nærmeste teaterscene. (Salvatore Striano, som øver til rollen som Brutus, har filmerfaring, blant annet fra en mindre rolle i Gomorra).
LES: Anmeldelsen av Vi har en pave!
At fengselet brukes som bakteppe, gir filmen en dypere klangbunn. Stykket de innsatte øver inn foran kamera har paralleller til deres egen virkelighet.
Også i et fengselsmiljø er spørsmål omskjebnesvangre valg, lojalitet og ære mellom menn aktuelle. Og figurene de gestalter kan være en slags flukt fra deres hverdag, et slags frihetsutløp.
Denne filmen kan oppfattes som liten og smal, men mens andre filmer glemmes ved utgangsdøra, kverner denne fremdeles rundt i hodet mitt.
