Det finnes mange gode filmer om mat og de som lager den. Mesterkokken er dessverre ikke blant dem.
Et lovende utgangspunkt sløses vekk i tynn farse som er like luftig som en souffle. Alle figurene snakker til hverandre som de er barn, og manuset stripper dem for ethvert glimt av troverdighet.
Jeg skal passe meg for å bruke for mange matmetaforer, men denne filmen bør fjernes fra menyen.
Trenger ny soussjef
Mesterkokken Alexandre Lagard (Jean Reno) risikerer å miste en av sin restaurants tre Michelin-stjerner. Dette vil den nye eieren, Stanislas (Julien Boisselier), utnytte til å fjerne Lagard. Han ser på ham som utgått på dato, og vil heller innføre molekylær kokkekunst.
Lagard trenger en ny soussjef for å møte utfordringen, og finner Jacky (Michaël Youn), en kokk med stor entusiasme, men som stadig får sparken fra sine jobber.
LES: Anmeldelsen av Rottatouille
Dette er vel og bra, men så begynner filmen å være mer interessert i figurenes privatliv i stedet for deres kokkekunst. Da slutter filmen å være interessant, for figurene er komplett uinteressante.
De fremstår som tomme skall, som kun befinner seg foran kamera for at vi skal synes det er morsomt. Men det er ikke morsomt, bare kjedelig. Jacky, for eksempel, er en gudebenådet kokk, men prøver å utøve sine kunster på en kebabsjappe.
(Anmeldelsen fortsetter under bildet)
Burde gått flere runder med manuset
Michaël Youn er for øvrig utstyrt med tung øyenskygge, som får det til å se ut som han kommer rett fra en stumfilm, og har også en altfor smellvakker kvinne som sin kone.
Hun er så vakker at når hun nettopp har født, ser det ut som hun kommer rett fra skjønnhetssalongen, ikke fødestua. Denne dama ser ikke ut til å ha klemt ut så mye som en liten bæsj. Troverdighet: null.
LES: Anmeldelsen av Soul Kitchen
Dette er også en sånn film der direktesendte tv-programmer ikke behøver forberedelser, og der den ene medprogramlederen ikke får vite at han skal på lufta før de er på vei til settet. Troverdighet: null. Her burde regissør Daniel Cohen gått mange flere runder med sitt eget manus.
Det er alltid en glede å se Jean Reno, selv i en laber film som denne. I sitt 64. år er han fremdeles et trekkplaster. Men han burde vite bedre enn å kaste bort tid på filmer som dette.
Mesterkokken er teknisk velgjort, men er basert på et manus som mangler gode figurer, troverdige situasjoner og humor som faktisk er morsom.
