Jeg har aldri sett 1976-filmatiseringen av Reisen til julestjernen, kun glimt på tv-skjermen i forbifarten på julaften. Jeg kan altså ikke sammenligne den Nils Gaup-regisserte nyinnspillingen med originalen.
Førsteinntrykket er at dette er et pent og påkostet, men tomt og innholdsløst glansbilde. En slags amerikanisert julehistorie, bare uten Hollywood-magi, og med en altfor svak Sonja i sentrum.
Her skal det være eventyrstemning, for pokker!
Det finnes figurer og sekvenser som formilder dommen, men filmen møter ikke mine forventninger til det som skulle bli den nye store norske julefilmen.
Utseendet bedrar
I fall du ikke kjenner handlingen: Vi møter den slemme greven som lurer prinsesse Gulltopp til å dra ut i skogen på leting etter julestjerna, heksa som får henne til å forsvinne og kongen som forbanner julestjerna slik at den slukner.
Nesten ti år senere møter vi Sonja (Vilde Marie Zeiner) som er slave hos røvere, rømmer, møter kongen og bestemmer seg for å finne julestjerna for ham.
LES: Anmeldelsen av Julenatt i Blåfjell
LES: Anmeldelsen av Blåfjell 2 – Jakten på det magiske horn
Omgivelsene er praktfulle. Kostymene er imponerende. Bildene er store, vakre og brede. Musikken er svulstig og full av patos. Her skal det være eventyrstemning, for pokker!
Men utseendet bedrar. Nær samtlige figurer er enten for svake, eller får liten tid til å sette varig preg. Både Stig Werner Moe og Agnes Kittelsen er flinke, men får ikke være slemme nok som greven og heksa. Gjennomsnittlige Disney-skurker blir som Hannibal Lecter i forhold.
Redusert til varemerke
De beste figurene i denne filmen er Knut Walle som julenissen og Eilif Hellum Noraker som skogsnissegutten Mose. Her er filmen inne på rett spor når det gjelder finurlig fremstilling av eventyrfigurer. Anders Baasmo Christiansen bidrar med sin pondus som skuespiller, men kongen blir bare en dumsnill og lettlurt bifigur.
Det mest prekære er selve hovedfiguren, Sonja. For det første er hun flatt skrevet. Denne figuren har ikke en tøddel av utvikling fra start til slutt. For det andre er Vilde Marie Zeiners skuespill dessverre like flatt og uengasjert, og holder alt for lav kvalitet til å bære en hel film. Nils Gaup har ikke greid å mane frem det skuespillet i henne som denne filmen så sårt trenger.
LES: Anmeldelsen av Arthurs julegaverace
Filmens tekniske standard er høy, men fortellerlysten, -gleden og -evnen varierer mellom svak og middels, tilsynelatende med Blåfjell-filmene som forbilde. Her er en folkekjær historie redusert til et nøye beregnet og kalkulert varemerke.
Mange vil sikkert se denne nyinnspillingen på kino uansett, men Reisen til julestjernen anno 2012 er ikke god nok til å bli en ny juleklassiker.
